Plateanmeldelse: Lana Del Rey – «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd»: Sjelens americana

Lana Del Rey befester posisjonen som sin generasjons Dylan.

Visste du at det finnes en tunnel under Ocean Boulevard i Long Beach, California, som åpnet i 1928 og stengte i 1967, med forseggjorte fliser og mosaikk langs veggene og taket? Ikke jeg heller.

Sånt vet imidlertid Lana Del Rey, som holder til i nabolaget. Men langt viktigere: Hun makter å bruke det som en poengtert og mangefasettert metafor for den amerikanske tilstanden her og nå, og hennes egen forgjengelighet oppi det hele:

There's a girl who sings «Hotel California»
Not because she loves the notes or sounds that sound like Florida
It's because she's in a world, preserved, only a few have found the door
It's like Camarillo, only silver mirrors, running down the corridor

Dylanologer vil trolig allerede hytte med neven over påstanden i ingressen, og Nobelkomiteen er neppe på ballen, men fuck dem: Lana Del Rey skårer høyt på alle områder som gjorde His Bobness til et ikon for sin tid.

Smarte, rørende og ikke minst observante snapshots av samtiden? Check. Et bredt arsenal av amerikanske musikktradisjoner? Heck yeah. Forvirrende, eksperimentelle skruballer, forekomster av både høye og lave lyriske motiver og uimotståelige melodier? Joa.

Der fjorårets «Blue Banisters» opplevdes en smule avdempet og tilkneppet, lyrisk så vel som musikalsk, strekker Del Rey ut sitt betydelige vingespenn på «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» (heretter «Ocean Blvd»).

Åpningslåten «The Grants» er en gospelvakker familiehymne, «A&W» (eller «American Whore», som den burde hete i trygg avstand fra Walmarts utstillingsvinduer) er en rystende fortelling kledd opp som en grunge-ballade som eskalerer i doo-wop-fraser og trap-beats.

«Kintsugi» og «Fingertips» er dikt som får lov til å utfolde seg over tilstrekkelige avstander.

Hun minner om en hviskende PJ Harvey på «Candy Necklace». «Grandfather Please Stand on the Shoulders of My Father While He's Deep-Sea Fishing» er utrolig nok enda bedre enn tittelen antyder. Mot slutten av albumet er vi tilbake i det døsige, frakoblede hiphop-landskapet der Del Rey slo gjennom, og «Venice Bitch» låter bedre enn noensinne.

Det meste av popmusikk akkurat nå er så uendelig generisk og kjedelig. «Ocean Blvd» byr ikke bare på fem-seks av Del Reys aller beste låter. Albumet gjør egenhendig popsjangeren levelig igjen.

BESTE LÅT: «A&W»