UTSOLGT: Guns N’ Roses spilte for en smekkfull stadion da de inntok Valle Hovin i Oslo for torsdagens konsert.
UTSOLGT: Guns N’ Roses spilte for en smekkfull stadion da de inntok Valle Hovin i Oslo for torsdagens konsert. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Konsertanmeldelse Guns N’ Roses: Mer koselig enn farlig

MUSIKK

Guns N’ Roses skiller ikke lenger mellom skarp skyts og løskrutt, men treffer godt likevel.

Publisert: Oppdatert: 20.07.18 14:33

KONSERT: Guns N’ Roses

STED: Valle Hovin

PUBLIKUM: 40 000

At et Guns N’ Roses bestående av tre originalmedlemmer skal stå for årets store konsertsnakkis på norsk jord sommeren 2018 – nøyaktig 25 år etter at de gjestet Valle Hovin sist – er ikke bare lett rørende, men strengt tatt noe av et mirakel. 

Dels skyldes det en avsindig samling gode låter, som fortsatt røsker der det gjør godtvondt. Fra den uvørne og unike debuten «Appetite For Destruction» via de løst konseptuelle «Use Your Illusion»-tvillingene til kultklassikeren «Chinese Democracy»: Guns N’ Roses er det eneste klassiske rockebandet som ikke bare overlevde grungen, men som med tiden kom styrket ut av den.

Dels skyldes det Axl Rose, som endelig har jekket seg ned noen nødvendige hakk, tatt til fornuften og inkludert Slash og Duff McKagan i det gode selskap etter mange år med uvennskap og regelrette fornærmelser. 

Valle Hovin er minst like drepende varm som den nevnte junikvelden i 1993. Og det relative fraværet av vannstasjoner og toaletter på området, publikumsmassen tatt i betraktning, gir umiddelbart grunn til bekymring. Men de oppmøtte viser seg oppegående, joviale og sobre nok til å ta den slags med et smil.

Settlisten er mer eller mindre spikret på dette punktet av turneen, og bandet dasker kvelden i gang med det faste åpningstospannet «It’s So Easy» og «Mr. Brownstone» – to av bandets giftigste signaturlåter. De brukes som oppvarming for alle involverte – ikke minst Rose, som også trenger ikke-låten «Chinese Democracy» for å få vrælet sitt til å sitte. 

Fra gigantiske «Welcome To The Jungle» er imidlertid stemningen på plass, både blant publikum og bandet.

Duff gjør kveldens kuleste figur. Og han korer pent sammen med keyboardist Melissa Reese. Kveldens arbeidshelt er dog utvilsomt Slash, som fortsatt er i stand til å utføre unevnelige løp over en gitarhals. Det er så man mistenker ham for å ha sittet hjemme om kvelden og øvd på disse sangene mellom forglemmelige forpliktelser overfor Velvet Revolver og eget solomateriale.

Men det er Axl som styrer denne skuta, og det gjør han etter hvert – tidvis – med stålkontroll. Eposet «Estranged» gir ham den første sjansen til å vise fram sin betydelige dynamikk som sanger, og han griper den begjærlig. Han løfter en allerede råtøff «Rocket Queen» så høyt opp mot den sommerblå himmelen som den kommer, og bjeffer egenhendig liv i den noe bagatellmessige «Shadow Of Your Love».

Det er imidlertid vanskelig å komme utenom de altfor mange unødige coverlåtene som krydrer settet. «Wish You Were Here», «Witchita Lineman» og «Black Hole Sun» er alle kremlåter, uten at de hverken har noen naturlig plass her eller fremføres med pondusen som kreves. 

Slash gis i tillegg altfor mye plass til gitarrunking. Verst går det utover nevnte Pink Floyd-klassiker, der også andregitarist Richard Fortus dras med på elendigheten. At dette gjennomføres utelukkende for at en sliten hovedperson skal kunne hente pusten tilbake, er hundre prosent åpenbart.

Ellers? Duff synger Misfits’ «Attitude» bedre enn Axl noensinne kunne gjort. «Coma», en av nittitallets mest fascinerende sanger, kommer i en gnistrende tapning som alene er verdt en Golden Circle-billett. «Sweet Child O’ Mine» er så majestetisk som den kan og bør være. Axl har veldig hvite tenner. Det meste trekkes ut for lenge – inkludert selve konserten. 

Mot slutten kommer «November Rain» i en såpass intenst nydelig versjon at man tar seg i å spekulere i hvordan tretimersversjonen ville hørtes ut. En fantastisk viril versjon av «Nighttrain» tar like godt 40 000 mennesker tilbake til de lumreste hjørnene av 1987. 

Guns N’ Roses er definitivt ikke livsfarlige lenger. Men de forvalter gamle minner med en tidvis imponerende autoritet, og lykkes i stor grad med å vekke en slumrende epoke til live. Det er vanskelig å se for seg noen andre gjøre dét i samme skala. 

Her kan du lese mer om