KOSELIG: VGs anmelder omtaler konserten til Astrid S på Stavernfestivalen som koselig - kanskje tidvis nesten for koselig. Dette er tatt ved en tidligere anledning.
KOSELIG: VGs anmelder omtaler konserten til Astrid S på Stavernfestivalen som koselig - kanskje tidvis nesten for koselig. Dette er tatt ved en tidligere anledning. Foto: Kyrre Lien, VG

Konsertanmeldelse av Astrid S: Prisen for popen

MUSIKK

Astrid S fortjener en større scene.

  • Kim Klev
Publisert: Oppdatert: 15.07.18 11:12

Astrid S må vel være den ultimate Stavernfestivalen-bookingen? Selv om hjernedød EDM er i ferd med å bli festivalens overmodige fetisj – dagens headliner er Broiler, gud forby – er det popmusikk som gjør festivalen brukbar. Og om noen er norsk poprojalitet akkurat nå, er det jo hun der Astrid Smeplass.

Så hvorfor har de plassert henne på en så liten scene? Allerede før konsertstart står publikum som sild i tønne, sånn at det godt skal gjøres å finne en plass der man kan både se og høre henne sånn tålelig godt (klientellet her liker å skravle, bare så det er sagt).

«Tror det aldri har vært så mange folk på konsert før, herreguuud, takk for at dere kom,» gliser 21-åringen.

Scenen er delikat sammensatt, med kontrasterende oransje og svart; Astrid synger godt, med sin karakteristisk tungpustede stemme; folk synger hjertelig med,  og i det hele tatt kjennes det behagelig å være til stede.

«Koselig» er et nøkkelord for konserten. Om man skal tro de mer kynisk anlagte blant oss, blir det tidvis nesten for koselig – som når hun blir sittende på scenekanten et par rolige låter, med en klimprende gitarist ved sin side.

«Den neste låta e ska ta av, handle om… gutta,» annonser hun før «Boys».

I likhet med Sigrid har Astrid S en sjarmerende, erkenorsk beskjedenhet ved seg.

Smeplass har nok slagere til at hun og hennes kompetente backingband har null problem med å fylle sine tilmålte tre kvarter.

Likevel er det ikke altfor mye av musikken som gjør voldsomt sterkt inntrykk. Unntaket er «Hurts So Good», hennes beste og fineste låt, som kommer mot slutten av settet – et soleklart høydepunkt.

Eviggrønne «Ain’t No Mountain High Enough» spilles over anlegget idet visa er slutt.

Det er jo strengt tatt en kjærlighetssang (hva er ikke det?), men i denne sammenhengen høres det ut som den handler om triumfen til en viss lyshåret trønder.

Det er vanskelig å ikke unne henne suksessen. Neste gang bør hun få spille på scenen der hun hører hjemme.

Her kan du lese mer om