TAR I ET TAK: Kvelertak overbeviser ettertrykkelig på album nummer to. Fra venstre: Vidar Landa, Bjarte Lund Rolland, Erlend Hjelvik, Kjetil Gjermundrød, Mackiek Ofstad og Marvin Nygaard. Foto: Sony Music
TAR I ET TAK: Kvelertak overbeviser ettertrykkelig på album nummer to. Fra venstre: Vidar Landa, Bjarte Lund Rolland, Erlend Hjelvik, Kjetil Gjermundrød, Mackiek Ofstad og Marvin Nygaard. Foto: Sony Music

Plateanmeldelse: Kvelertak - «Meir»

MUSIKK

God nummer to.

Publisert: Oppdatert: 07.06.14 11:01

ALBUM: HARDROCK
Kvelertak
«Meir»
(Columbia/Sony)

Ordspill rundt tittelen på Kvelertaks andre album har florert en stund nå, men hva betyr den egentlig rockhistorisk?

DeLillos' «Mere» var et livealbum. De fleste plater med tittelen «More» er hitsamlinger som følger opp en allerede utgitt hitsamling. Mens en av de mest kjente originalplatene med tilsvarende tittel, «More Specials», var et radikalt brudd med sin forgjenger.

«Meir» burde kanskje heller hatt tittelen «II» - for i likhet med The Pretenders' og Led Zeppelins klassikere ved samme navn er det snakk om en formeltro oppfølger som gjør jobben om igjen.

Samme stil, samme typen låter, samme produsent.

Såpass lite «utvikling» som det Kvelertak byr på her, handler heldigvis om at de har funnet et uttrykk så egenartet og eksplosivt at det er dumt, eller i alle fall for tidlig, å tukle med det nå.

De fremstår som en supergruppe der stjernene ikke er medlemmene, men sjangrene de tar for seg. Metal, hardcore, punk, prog, syttitallsheavy - kort sagt: Alt som rocker hardt og høyt. Det er sjelden det dukker opp band som favner så vidt stilmessig og samtidig appellerer så bredt som Kvelertak gjør.

«Meir» byr på et litt mer nyansert lydbilde enn debuten, noe som handler mest om utvidet bruk av akustiske innstikk.

Og det er sant som Erlend Hjelvik har sagt i intervjuer - han er en bedre studiovokalist nå. Mindre skriking, mer autoritet.

Følelsen av gjentagelse går dessuten over i en følelse av fortsettelse, rett og slett fordi Kvelertak har passet på at låtarsenalet er friskt. Det er egenarten de gjentar, ikke sangene.

Og låtene er morderisk fete.

Høydepunktet forblir den episke - faktisk smellvakre - «Spring fra livet», som er bandets beste til nå. Aldri har «classic rock»-riffing, dundrende metaldriv og melodisk skjørhet smeltet bedre sammen enn her.

«Snilepisk» rocker på sin side så uhemmet at det er vanskelig å fullføre setninger når den står på. (Denne gikk så vidt.)

Kvelertak er best når de er på sitt mest brutale og kortfattede. «Meir» byr på én uheldig repetisjon fra debuten: Tempoet i andre halvdel senkes, mens låtene strekkes ut, slik at det sniker seg inn en følelse av at albumet vil renne ut i sanden i stedet for å gå ut på topp.

Men «Kvelertak», som sistesporet kjekt nok heter, redder stemningen, slik «Utrydd dei svake» gjorde for snart tre år siden.

Tak igjen!

BESTE LÅT: «Spring fra livet»

THOMAS TALSETH

Her kan du lese mer om