SPILLER SAMMEN: Ingebjørg Bratland og Espen Lind. Foto: Agnethe Brun

Musikkanmeldelse – Ingbjørg Bratland og Espen Lind «Til Alle Tider»: Salmemani

Nye, troverdige melodier til litt for mange salmer.

VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: SALMEPOP
Ingebjørg Bratland og Espen Lind
«Til alle tider»
(Universal)

Å umiddelbart resitere salmetekster tilhører allmenndannelsen fra minst to generasjoner bakover i tid. Det er derfor stor sannsynlighet for at ganske mange ikke kjenner til en eneste av originalene som er innspilt her.

Det er åtte år siden den, sett utenfra, noe umake duoen Ingebjørg Bratland og Espen Lind fikk tenke nytt rundt den norske salmeboka under Olavfestdagene. Av ulike årsaker har de ikke gjort noe mer med det før nå. Der det interessante er - at selv om ens tro eller dannelse tilsier at man kjenner ordene - glemmes hvilke melodier som bar dem fram i utgangspunktet.

Bakgrunn: – Endelig fant vi plass i kalenderen

Å bryte bort det eksisterende melodigrunnlaget er ikke så radikalt som enkelte kanskje vil tro. De fleste salmer har sjelden oppstått som samtidig tekst og melodi. Noen ganger har inspirasjonen bokstavelig talt reist himmellangt. Bernt Støylen sin «Eg veit i himmerike» trekker for eksempel tekstlig inspirasjon fra en tysk salme - og dens danske oversettelse. Mens originalen henter sitt utgangspunkt i en østerisk folketone. Melodien vi kjenner er en hallingdalsk folketone.

Ingebjørg Bratland: – Jeg er ikke prektig

Bratland og Lind sin versjon av Støylen er ikke mindre sakralt mørk, men legger seg nærmere radiopop, komplett med et «aaaaa»-refreng. Et gjennomgående og litt trettende triks her. «Nærmere deg min Gud» har sogar fått en helt egen «Guuuuuuud»-overgang.

Og et altfor bredt låtutvalg gjør arrangementene vel like. Begge salmene med «borg» i tittelen har den tyngste munnharpebruken på denne siden av Spellemannprisen. Mens for eksempel «Lei milde ljos» blitt en mild amerikanasak, der tekst og melodi helt naturlig glir sammen til noe større enn det konseptuelle. På samme vis som den opprinnelig ganske dystre «Syng ein song or hjartans grunn» er helt snudd på hodet og blitt en lystig, livsbejaende sak med mål og munn.

Bratland holder føringen, Lind bidrar mer bakgrunnen. Stemmene deres går bedre sammen enn hva det trøtte coveret skulle tilsi. Og det er mildt og utførlig gjennomført. Ikke alle steder henger tekstene like godt på den nye melodien. Hele 16 salmer er det gjort plass til (selv om jeg er litt usikker på om «Lauv» egentlig er en salme). Det er altfor mange, men som sakral popmusikk for salmeukyndige har de definitivt et slags pedagogisk element.

Og i motsetning til Espen Lind sitt andre prosjekt av året er dette et betraktelig mer dannende tolkningsprosjekt. Selv om han nå altså har mulighet til å gjøre flere tilnærminger til «Hallelujah».

BESTE SALME: «Lei milde ljos»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder