Konsertanmeldelse, Fieh, Øyafestivalen: Veldig Fieh greier

Publisert:
MUSIKK

Vær så god: En fiks ferdig soulstjerne - fra Toten.

Totningene lever åpenbart i en helt annen tidssone enn oss andre. En litt tregere - men åpenbart mye stiligere og mer gøyal én. Vazelina Bilopphøggers spilte femtitallsmusikk på åttitallet. I mørke koordinerte dresser.
Fieh er flere hakk yngre enn Eldar Vågan og co, så hun lager selvsagt syttitallsfunk.

Presentert i et gjennomgående oransjedrapert sett, der alle musikerne (og det er en god del av dem) også er oransjekledde.

Les også: Elton John elsker Fieh fra Toten

Selv er hun som dratt ut av en visjon om Woodstock, med enormt langt løsthengende hår, vel så store solbriller og et øreanheng som må være ganske tungt i lengden. Spesielt når man danser så mye som hun gjør i disse tre kvarterene en solfylt torsdag ettermiddag.
Sofie Tollefsbø, som hun egentlig heter, har egentlig ikke så mye annet å vise til enn en ganske stor bunke låtskisser på SoundCloud. I følge hennes egen historie mellom to låter solgte hun øl på Øya for tre år siden, spilte på Klubbøya året etter og har vært innom Camp Indie og Miniøya på veien. Nå spiller hun, som hun faktisk jubler, på «voksenøya».
Og for en gjennomført, helhetlig og levende blid Voksenøya-konsert det er.

Musikken er seig og sleip dansefunk som gjør at man ikke alltid klarer å skille låtene for alle instrumenteringene. Men der nesten ingen har dette briljeringsbehovet for å framheve sitt eget instrument. Det er ikke så rart - i bandintroduksjonen mot slutten kommer det fram at samtlige har sprunget ut fra små hjørner av innlandet alt fra Kolbu til Nedre Vang.  Ja, med unntak av spesialinnleide perkusjonsist Martin Windstad (som har spilt med alt fra Todd Terje til Kurt Nilsen).

Skal man være litt ond kan man plassere D’Sound innenfor referansene. Skal man heller være litt presis, er det åpenbart at 23-åringen i norsk sammenheng heller lener seg mot Helén Eriksens Tommy Tee-produserte crossover fra midten av nittitallet. Hadde hun sunget på norsk, hadde hun vært nasjonalskatt for lenge siden. Heldigvis gjør hun ikke det. Hvordan skulle da selveste Elton John ha oppdaget henne?

Øyadebuten til Fieh viser at man fremdeles kan bli gledelig overrasket både av en artist og ikke minst et treigt Tøyenparken-publikum. For eksempel når hun får hele Vindfruen til å sette seg ned. Ja, helt ned. Og senere danse som om det var mye, mye senere på kvelden. Eller som Eina-jenta sier det selv:
«Her er det dansegølv før klokka tre». Åpenbart en annen tidssone dette også.