BEST SOM DJ: Kygo er langt artigere som DJ enn som låtprodusent, mener VGs anmelder. Foto: Fredrik Solstad VG

Konsertanmeldelse: Kygo

Aseksuell hyggestund

På ingen måte et feilfritt DJ-sett, men her sitter jeg og smiler.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

KONSERT: Kygo

STED: Findings, Bislett Stadion

PUBLIKUM: 18 000 (fullt)

AKTUELT ALBUM: «Cloud 9» (2016)

Det er flere grunner til å digge Kygo. Suksessen er ikke bare beundringsverdig, men totalt unik i størrelse, spesielt for nisser som meg som har slått seg helt til ro i trygge norske omgivelser, uten noen ambisjon for å erobre verden.

På tross av den magiske reisen til stjernehimmelen Kygo-kroppen har følt på, framstår han ganske uaffektert av all hysteriet rundt. Han virker fortsatt som koselige Kyrre, familiegutten fra Fana med bena godt plantet på bakken.

Derfor spiser det en liten bit av meg hver gang jeg skriver om ham. Jeg liker fyren, jeg liker historien hans, men jeg er ikke akkurat blindt forelsket i musikken han lager.

VGs anmeldelse av «Cloud Nine»: – Ensporet og tilbakeskuende

For med Kygos variant av house, skulle man neppe tro at sjangeren stammet fra verdens mest hedonistiske sjanger - nemlig discoen. De aseksuelle vuggelydene er absolutt hyggelige, men til å stamme fra Bergensområde, er det påfallende lite fukt tilstede.

Men det til side: Kygo er langt artigere som DJ enn som låtprodusent. Hans eget materiale blekner i lys av mange av kuttene han smeller over Bislett Stadion. Han åpner med «Stole The Show», hans desidert beste egne låt, og følger opp med «Younger», hans beste remiks. Han lar ikke sistnevnte leve helt ut og avbryter den med Tom Odell-samarbeidet «Fiction», kanskje hans beste albumspor.

Guns blazin', som man sier i den villere vesten. Herfra houser han det opp, relativt, med «Feels Like Home» av The Him, med tidstypiske kattelyder i refrenget. Låten svinger tyngre enn Kygos eget materiale, og følges av den fengende og allsangvennelige syden-housen i Galantis’ «No Money».

Det begynner som et hyggelig DJ-sett, som i lys av Guettas aggro-mashing tidligere på kvelden, låter både behersket og modent. Tvers gjennom optimistisk og tidvis trivelig pop-house. Vokalen står litt høyt i miksen, når man egentlig ønsker mer bass, men tvi tvi.

Fikk du med deg? Kygos kjæreste på luksusfest med familien

Ookays «Thief» er en god elektronisk trap-sak på tross av saksofonen. Overgangen til «Destination Calabria» er banal, men også komplett bedårende. Det sexy Jack U og AluunaGeorge-samarbeidet svinger fett.

Stakkato-funken i Conros «The Saint» treffer også bekkenet og får dessverre NRK Super-versjonen av «Sexual Healing» som følger rett etter til å framstå som enda mer steril.

Sorry, men det er umulig å tro at noen har lyst til å formere seg til dette. Koselig for kidsa, da.

OPP OG NED: Kygos konsert på Findings føltes tidvis som en berg-og-dal-bane, mener VGs anmelder. Foto: Fredrik Solstad VG

«Carry Me» med Julia Michaels trekker det opp igjen med standard house-akkorder og matchende nittitalls 3D-effekter i bakgrunnen som gjør den ekstra koselig. Men det er vanskelig å holde smilet gjennom den grusomme John Legend-assisterte svisken «Happy Birthday».

Herfra er det en berg-og-dal-bane, med døll trophouse fra Martin Jensen, Kygos mindre merkverdige spor og en en saksofonpreget house-remix av La Roux’ «Bulletproof» som bare nesten balanserer hårfint mellom grelt og groovy. Den følges heldigvis opp av den fengende diskopopen av Sigala og John Newman «Give Me Your Love» - som sammen med Aviciis «Dear Boy» er de aller mest dansevennlige tonene.

Les også: Kygo-comeback hindrer Alan Walker i å sette rekord på VG-lista

De fremkaller discotendenser i publikum, hvor det danses med hele kroppen, kontra bare skuldre. Det gjør også remiksen av Paul Simons «You Can Call Me Al». Hygge! Han får hjelp av unge Maty Noyes på scenen under «Stay».

Og avsluttningen er selvsagt «Firestone», som åpner akustisk og dras opp med dramatiske strykere, før den kommer i sin mer strømmede form. Med spaghettikonfetti og et drønn av sinnsykt fyrverkeri for å understreke et slags klimaks. Mobillyktøyeblikk, uten tvil.

På ingen måte et feilfritt DJ-sett, men her sitter jeg og smiler, og føler at jeg har blitt litt kjent med en Kyrre Gørvell-Dahll som er litt mer enn bare de sterile plinky plonky-lydene.

Håper mer av hans egen musikk følger det sporet fremover.

SANDEEP SINGH

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder