I NORGE: Leonard Cohen (75) var i juli i Norge for å holde to konserter. Foto: AFP

Leonard Cohen: Poeten som ble popstjerne

Det er ikke hver dag 75 år gamle poeter fyller arenaer med dedikerte fans. Men i dag og i morgen spiller kanadiske Leonard Cohen i henholdsvis Langesund og Molde.

  • Morten Ståle Nilsen

Artikkelen er over ti år gammel

I rocksammenheng var Leonard Cohen (f. 21. september 1934 i Westmount, Quebec) usedvanlig sent ute. På en arena der de fleste gjør sine beste ting i 20-årene, var den kanadiske poeten og forfatteren 33 år gammel da han platedebuterte med «Songs Of Leonard Cohen» i 1967.

Riktignok hadde han spilt i et countryband, The Buckskin Boys, i sin pure ungdom. Men i ti år fra 1956, da debutdiktsamlingen «Let Us Compare Mythologies» ble sluppet, var han en litteraturens mann.

Omtalt

«The Spice Box Of Earth» (1961) og «Flowers For Hitler» (1964) gjorde ham til hjemlandets kanskje mest omtalte unge poet.

Romanene «The Favorite Game» (1963) og «Beautiful Losers» (1966) ble skrevet på den greske øya Hydra, der Cohen innledet et forhold til den norske forfatteren Axel Jensens kone, Marianne.

Han har aldri gitt slipp på sitt første kall. Så sent som i 2006 kom hans hittil siste samling med dikt og tegninger, «The Book Of Longing», utgitt i Norge som «Lengselens bok».

Svindlet

Etter en romanse med skuespillerinnen Rebecca De Mornay på begynnelsen av 1990-tallet, tilbrakte Cohen fra 1994 fem år i det zenbuddhistiske klosteret Mount Baldy i California. Han «kom ut» i 1999, bare for å oppdage at manageren hans, Kelly Lynch, hadde stukket av med alle pengene han hadde plassert i et pensjonistfond. Anslagsvis fem millioner dollar. Han vant rettssaken, men pengene var for lengst borte. Så da bar det ut på veien igjen, for å tjene til livets opphold.

Som plaster på såret har han igjen funnet kjærligheten i artisten Anjani Thomas. Samt mottatt Canadas høyeste sivile orden, Order Of Canada.

I 2002 ble han innlemmet i «The Rock and Roll Hall of Fame». Talen ble holdt av Lou Reed, som plasserte Cohen på «den øverste og mest innflytelsesrike hyllen blant låtskrivere».

Diskografi:

VG:s terninger viser 4 prikker

«Songs Of Leonard Cohen»
(1967)

Ingen mangel på sanger som har vart og rukket her. «The Stranger Song», «Sisters Of Mercy», «So Long, Marianne» og «Hey, That's No Way To Say Goodbye» har alle noe på en «best of»-samling å gjøre. Cohens karakteristisk rullende nylonstrenggitarteknikk er på plass, likeså den tonløse stemmen. Arrangementene har preg av jødisk og europeisk musikkarv. I dag er det lov å mene at totalinntrykket blir flatt og ensidig rent musikalsk. Tekstene føyer seg dessuten inn i en poesi/sjekketradisjon der kvinnen idealiseres nesegrust. Den stygge fyllikgaulingen som avslutter «One Of Us Cannot Be Wrong» kommer i så måte som en aldri så liten befrielse.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Songs From A Room»
(1969)

Oppfølgeren er mer sparsom i instrumenteringen og mer klaustrofobisk melankolsk og tørr i uttrykket. Bortsett fra det, er «Songs From A Room» mer eller mindre «Songs Of Leonard Cohen 2, andresorteringen». «Bird On A Wire» er noe av det fineste han har skrevet - en litt gymnasial tendens til selvmytologisering til tross. «The Partisan», «Story Of Isaac» «The Butcher» og «You Know Who I Am» er like strenge som de er glimrende. Den blonde kvinnen med badehåndkle rundt livet på baksiden av omslaget - norske Marianne Ihlen - ga næring til romantiske guttedrømmer verden over. Slike jenter ville følsomme poetspirer ha!

VG:s terninger viser 5 prikker

«Songs Of Love And Hate»
(1971)

Cohens sjabert ubarberte oppsyn på det slående svart-hvitt-omslaget setter tonen allerede før «Avalanche» kommer deisende. Romantikken fra spesielt det første albumet er erstattet av et syn på kjærligheten som en slagmark for ubrukelige menneskelige følelser som ikke lar seg stagge av hverken fornuft eller vilje. Jeanne d'Arc dukker opp i både «Last Year's Man» og sangen som bærer hennes navn, «Joan Of Arc». «Dress Rehearsal Rag» og «Famous Blue Raincoat» er hans råeste, mest nervestinne oppbruddssang. Sistnevnte er utformet som et brev satt til musikk. Å høre den føles like umoralsk pirrende som å - ganske
riktig - lese andre menneskers post.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Live Songs»
(1973)

Rå, piratplateaktige opptak fra konserter i 1970 og 1972, samt en demo fra et hotellrom («Queen Victoria»). «Passing Through» og «Tonight Will Be Fine» er tidlige eksempler på Cohens forkjærlighet for countrymusikk. «Don't Pass Me By (A Disgrace)» er tretten minutter med særdeles skrøpelig (anti-) gospel. Kjente og ukjente sanger i skakkjørt kompaniskap. Han synger rått og frigjort. En forbigått godbit for de over middels interesserte.

VG:s terninger viser 4 prikker

«New Skin For The Old Ceremony»
(1974)

Musikken er mer åpen, lyden lysere og mer innbydende. «Lover Lover Lover» er noe à la «uptempo». «Is This What You Wanted» benytter seg av blåsere, «Why Don't You Try» nærmer seg ragtimejazz. Gigantene er mystiske «Who By Fire» og «Chelsea Hotel #2». Sistnevnte utleverer et annet menneske, avdøde Janis Joplin, på et vis som i mindre talentfulle hender (og i norsk biografidebatt) ville ha vært uakseptabel. Men som her blir til en av Leonard Cohens aller beste sanger, proppfull av uforglemmelige tekstlinjer. «Well, never mind / We are ugly, but we have the music».

VG:s terninger viser 5 prikker

«Death Of A Ladies' Man»
(1977)

Cohens mest forhatte fonogram har lenge vært ansett som en uforbeholden katastrofe. Men i 2009 høres «Death Of A Ladies' Man» briljant forvirret ut. Poet på bærtur møter (den nå drapsdømte) 1960-tallsprodusenten Phil Spector. Pistoler veives, vin bælmes, Bob Dylan og Allen Ginsberg stikker innom for å kore på fylleslaget «Don't Go Home With Your Hard-On». Spectors «wall of sound» (som på midten av 1970-tallet dreide seg om å helle absolutt alle ingredienser i gryten, presse lyden sammen i midten og satse på at blåserne låt skarpt nok til å tegne melodilinjer i kaoset) truer hele veien med å drukne en beruset og plutselig kynisk misogyn Cohen. Resultatet er enormt kunstnerisk frigjørende.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Recent Songs»
(1979)

Tilbake som bakgrunnsmusikk i sekstiåttermiddagsselskaper verden over. Etter den langfingeren i trynet på gamle tilhengere som «Death Of A Ladies' Man» var, blir «Recent Songs» som en unnskyldende gest å regne. Sigøynermusikk og Jennifer Warnes' luftige korharmonier får bred plass i lydbildet, bruken av trommer er mer markant. Tekstene er på alle måter mer fredsæle og forsonende enn på forgjengeren.
Problemet er at platen, på et par kutt nær, neppe kan beskyldes for å renne over av veldig minneverdige melodier. Og at forgjengeren viste at det bodde en fandenivoldskhet i Cohen som han aktivt undertrykker her.

VG:s terninger viser 6 prikker

«Various Positions»
(1984)

I 1984 var Leonard Cohen er mann på siden av tiden. «Various Positions» ble ikke engang utgitt i USA. Dette trass i at albumet inneholder «Hallelujah», sangen som nå muligens har overgått «Suzanne» som hans hyppigst spilte. Skandalen ble ikke mindre av at «Various Positions» var hans første mesterverk. Albumet er «den gamle» Leonard Cohens mest tilfredsstillende cocktail av erotikk, religion og død. Ikke én svak sang her, og «If It Be Your Will» kan være den fineste han har skrevet.

VG:s terninger viser 5 prikker

«I'm Your Man»
(1988)

En dresskledd, solbebrillet Leonard Cohen spiser en banan på omslaget. Synthesizere og - gudhjelpe - «beats»! «I'm Your Man» er et av rockens mest ekstreme og vellykkede starte-på-nytt operasjoner. Tekstene er enormt tilfredsstillende. «First We Take Manhattan» kan leses på minst tre måter. Ydmykheten og humoren i «Ain't No Cure For Love», tittelkuttet og «Tower Of Song» er sjokkerende lite selvhøytidelig. «Everybody Knows» ikke bare aksepterer, men etterlyser apokalypsen. Albumet solgte i sin tid over 100000 eksemplar i Norge.

VG:s terninger viser 6 prikker

«The Future»
(1992)

«Ring the bells that still can ring / Forget your perfect offering / There is a crack in everything / That's how the light gets in». Leonards flotteste strofe, fra praktfulle «Anthem», er en lise på et album som ofte er rasende, på grensen til det reaksjonære. Det er mildt sagt noe gammeltestamentlig over åpningskuttet «The Future», gitt ekstra tyngde av den nylig rustnende og ytterligere malmfulle stemmen hans. «Democracy» er en forløper til uttalelsen han er blitt så hyppig sitert på det siste: «Dere kommer ikke til å like det som kommer etter USA». Valget av coverlåt, soulballaden «Be For Real», bevilger en perfekt pause: «Honey, I'm flexible. Oh yeah».

VG:s terninger viser 4 prikker

«Cohen Live: Leonard Cohen In Concert»
(1994)

Smakfullt, lett taffelaktig livealbum, innspilt på turneene i 1988 og 1993. Det som gjør det til et må-ha dokument for menigheten, er at Cohen har gått til det bob dylanske skritt å oppdatere tekstene i to av sine mest elskede sanger. «Bird On A Wire» er ikke lenger en ung manns selvrettferdige forsvarstale, men fremstår nå ærlig selvransakende. I «Hallelujah» spenner han bein for den komisk sakrale hymnekvaliteten som preger så mange andre artisters tolkninger av sangen, med den herlige passasjen «All I ever learned from love is how to shoot at someone who outdrew ya».

VG:s terninger viser 4 prikker

«Field Commander Cohen: Tour Of 1979»
(2000)

Den «nye» «Bird On A Wire» er med her også, på konsertopptak fra «Recent Songs»-turneen i 1979. Cohen er eksellent akkompagnert av jazzrockgruppen Passenger, og midt i det som vel var hans mest dynamiske periode som sanger - like før den dype, ekspressive brumlebarytonen tok over showet for en lang stund.

VG:s terninger viser 6 prikker

«Ten New Songs»
(2001)

Cohen kommer ut av kloster, begynner så smått å forberede seg på døden. «May everyone live, And may everyone die / Hello, my love, and my love, Goodbye». Dette er ingenlunde like trist som det høres ut. Musikalsk er «Ten New Songs» hans mest sanselige, varme album siden «Various Positions». Underskjønne «Alexandra Leaving» er et musikalsk karrierehøydepunkt, tekstene er gjennomgående gåsehudfremkallende gode. Kun Bob Dylan kan vise til en lignende kraft så sent i sitt kreative liv.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Dear Heather»
(2004)

Plater som så eksplisitt handler om slutten på livet som denne, pleier i vår tid å være regisserte av morbiditetsconnaisseur Rick Rubin. Melodisk er «Dear Heather» skisseaktig, på grensen til en slags ikke-musikk. Albumet innledes med Lord Byrons «We'll Go No More A Roving», om hvordan kjødets skrøpelighet ikke svekker sjelens begjær. Avsluttende «Tennessee Waltz», et konsertopptak fra 1985, føles som en fantasivisitt tilbake til svunnen tid. Nå, skriver Leonard, kommer kvinner til sengen hans for å bre over ham, «et skjelvende barn». Én sang bryter med de andre: «On That Day», jødiske Cohens ukarakteristisk
krasse, men forståelig opprørte tekst om angrepet på den «jødiske» byen New York.

VG:s terninger viser 4 prikker

«Live In London»
(2009)

Om «Dear Heather» hørtes ut som om den var laget av Leonard Cohens spøkelse, viser dette doble livealbumet at han fremdeles er spill levende. Det er en feilfri, smidig forestilling - det eneste som mangler er synet av ham.

Les også

  1. To Cohen-konserter i Norge

    (VG Nett) Både Moldejazz og Langesund får besøk av verdensstjernen Leonard Cohen i sommer.
  2. Leonard Cohen «Live In London»

    (Columbia/Sony)
  3. Cohens mann til Oslo

    (VG) Nicolay Lange-Nielsen har tatt kabareten «Ulv og engel - et møte med Leonard Cohen» fra Stavern til hovedstaden.
  4. Leonard Cohen til Oslo

    (VG Nett) Leonard Cohen innvier Bislett Stadion som konsertarena 1. juli.
  5. Leonard Cohen «Dear Heather»

    (Columbia/Sony BMG)
  6. Cohen planlegger to nye album

    (VG Nett) I tirsdagens nettmøte med fansen avslørte Leonard Cohen (67) at han arbeider med stoff til to nye…
  7. Chat med Leonard Cohen

    (VG Nett) For første gang i sitt liv inviterte Leonard Cohen (67) til nettprat på direkten tirsdag.
  8. Fra kloster til hitlister

    I 1995 barberte Leonard Cohen (67) av seg alt håret og ble buddhistmunk.

Flere artikler

  1. Pluss content

    VG anmelder Cohen: 50 år med sex og død

  2. Pluss content

    Cohen fyller 80: VG kårer hans beste plater

  3. Leonard Cohen er død

  4. Kommentar: Vår mann

  5. Plateanmeldelse: Mari Boine - «Gilvve gollát/Sow your gold»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder