Foto: Dusko Jaramaz/PIXSELL / Pixsell

Plateanmeldelse: Michael Kiwanuka – «Kiwanuka»: Mild kjempe flekser muskler

Britiske Michael Kiwanukas selvtitulerte tredjealbum fremstår som en umiddelbar, tidløs soulklassiker.

VG:s terninger viser 6 prikker

Det finnes knapt en TV-serie fra de siste fem årene som ikke har plukket seg minst én Michael Kiwanuka-låt til soundtracket.

Flest fans har nok 32-åringen fra London skaffet seg med introlåten til HBO-suksessen «Big Little Lies», «Cold Little Heart», men stigningen i karrieren hans har først og fremst vært preget av jevnhet. Med «Kiwanuka» fortjener den et kraftig dytt mot himmelen.

les også

Plateanmeldelse: Kanye West – «Jesus Is King»: Jesus, Kanye

Der de to bunnsolide forgjengerne – særlig debuten «Home Again» (2012) – i stor grad var tuftet på myk folksoul á la Terry Callier, Richie Havens og Bill Withers, sparker dette albumet i langt flere retninger.

Det stilistiske vingespennet er bredere, med tungt orkestrert psykedelia og møkkete gitarfuzz blant fellesnevnerne, mens Kiwanuka lodder dypere enn noensinne, både som vokalist og låtskriver.

Resultatet er dypt tilfredsstillende, enten det konsumeres gjennom nærlytting eller som oppløftende bakgrunnsmusikk før byen skal erobres.

les også

Plateanmeldelse: Slipknot – «We Are Not Your Kind»: Raseriet lever

Åpningssporet «You Ain’t The Problem» – en intens funkutblåsning i Curtis Mayfield-land – setter stemningen. Den følges fabelaktig opp av småslemme «Rolling» og gospelsvøpte «I’ve Been Dazed», som begge høres ut som glemte glansnumre fra en samling obskure soulrock-låter fra seint sekstitall.

Det nikkes overbevisende til Hendrix («Hero») og afrobeat som møter filmmusikk («Final Days»), med flere hypnotisk vakre fragmenter strødd utover underveis. Høydepunktet er imidlertid den ambisiøse, sakrale soulsuiten «Hard To Say Goodbye», som bikker sju minutter uten at et sekund føles overflødig.

les også

Plateanmeldelse: Marion Ravn – «Mellom disse 4 vegger»: Mellom disse to stoler

Dette kunne lett blitt en reinspikka retrofest, nennsomt utpønsket for fjols som lever i den villfarelsen at soulsjangeren døde i 1973. Noe av æren for at albumet likevel aldri oppleves tilbakeskuende må tilskrives produsentene Danger Mouse og Inflo, som balanser fordums estetikk mot moderne effekter og smarte soniske valg.

Enda viktigere er Michael Kiwanukas egen balansegang mellom det personlige og det politiske. I motsetning til Kanye Wests svært insisterende (og nokså forvirrende) forsøk på å skape «åndelig» musikk med ferske «Jesus Is King», formelig drypper «Kiwanuka» av sjel – uten at det høres ut som hovedpersonen anstrenger seg i det hele tatt.

BESTE LÅT: «Hard To Say Goodbye»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder