Ukens låter uke 2: Muse, Hannah Storm og Röyksopp

Nesten stumme bergensere, sinte engelskmenn og Highasakite som roper på mamma er noen av låtene i årets andre uke.

Hannah Storm – «Stranger»

Beklager på forhånd vær-referansene. Artistnavnet til det nye store fra Bergen lover musikk i skjæringspunktet mot ekstremvær. Det hun faktisk leverer er en blanding av kjølig sludd og skiftende skydekke, i en bris av synther. Låten tør å være stor og wall of sound-kraftig, kanskje litt for mye sådan. Vokalen er uansett vidunderlig, drømmende og med en knekk som er helt unik.

Highasakite – «Mother»

Ingrid Helene Håvik hevder hun trenger å ringe moren sin, i det som nok er den siste singelen før det «vanskelige» femtealbumet. Produksjonen er nydelig klebrig og bredt tøyelig. Refrenget er høystemt og stadionstort. Men i motsetning til for eksempel fjorårets lovende «Autopsy» er det av en eller annen grunn er det også gresselig «hey, hey, hey, yeah»-dumt.

Röyksopp – «The ladder»

De som venter på noe poporientert optimistisk fra Röyksopp må nok vente litt til. «The Ladder» er et minimalistisk og melankolsk nesten-mesterverk som like gjerne kunne ha bodd på ambientplata «Senior». Den bader seg i stigende synther og myke, småmystiske rytmer. Madelene Eliasson, som også har jobbet med Anna of The North har vært med og produsere. Det lover mer enn bare godt.

Muse – «Won’t Stand Down»

Uvanlig stille fra Matt Bellamy og gjengen siden «Simulation Theory» (2018). «Won’t Stand Down» begynner med noe som minner om «Take on Me»-soloen på steel drum, før det blir fort mye mer sinna enn så. Tettere på «Drones» (2015) enn «Simulation Theory». Og en tekst om å stå opp mot manipulasjon, overvåkning og alt det derre der. Bandkonseptuelt riktig, ja visst. Likevel altfor lett forglemmelig.

Kristian Kristiansen – «Æ vente på din kjærlighet»

Bon Iver er så intenst til stede i inspirasjonen her at man nesten kan glemme at Kristiansen synger på tettskrevet harstadværing. Hans nye produksjonsuttrykk er mørkt og glødende, med en nærmest evigvarende romklang. Låten har derimot hjertet så langt utpå både skjorte og jakke at det vitterlig må være både uansvarlig og direkte helseskadelig.

Miriam Bryant og Thomas Stenström – «Gråter om du vill»

Produsent Elias Kapari har en egen evne til å få Miriam Bryant til å skinne sammen med andre. Mest på Viktor Leksell-samarbeidet «Tystnar i luren». Her er det Håkan Hellström-aspiranten Thomas «Slå mig hårt i ansiktet» Stenström som løfter Bryant og Kapari fra noe som egentlig er en ganske ordinær ballade til en knugende, men håpefull, vinterdepresjon.

Nils Bech – «Jeg elsker han»

Nils Bech synger på norsk. Og markerer at det er femti år siden homofil ble avkriminalisert like vakkert som om han hadde vært Nils Bech på engelsk. Bare uten den bisarre uttalen. Henrik The Artist mer enn lurer i bakgrunnen som produsent, og komposisjonen er mye tettere på såkalt radiovennlig pop enn det mer eksperimentelle uttrykket Bech har perfeksjonert tidligere. Dette er virkelig oppspillet til noe mer og større.

Scorpions – «Rock believer»

En av de mer bisarre podkastene de siste årene prøver å finne ut om det er noe hold i at CIA skrev Scorpions legendariske monsterhit «Wind of Change» (1990). I så tilfelle har de nok ikke vært involvert i denne nyreligiøse rocke-generiske saken fra Klaus Meine (73) og co. Hvis eneste kvalitet er at bandet holder seg musikalsk godt for alderen. På samme vis som HBO nok ikke har skrevet låten «Peacemaker» på samme EP.

Ka2 – «Ut i rommet»

Nesten-instrumental popbasert elektronika er tydeligvis det store i Bergen denne uken. Denne «hemmelige» duoen som tidligere danset med tjommier i lettbent gøyal dansepop, har doblet låtlengdene på de siste utgivelsene sine og blitt mye smartere og dypere. «Ut i rommet» nærmer seg åtteminuttersmerket, i en nydelig mikstur av Underworld og Orbital på bergensk.