DumDum Boys «Tidsmaskin»: DumDum Boys: «Tidsmaskin»

(Oh Yeah!/EMI) Norges største rockeband tar et lite skritt til siden.

ARTIKKELEN ER OVER NI ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Ikke bakover, men heller ikke forover. Bare bittelitt grann til siden. Hvor de på en måte blir stående og beskue sin egen posisjon i norsk rock-historie som de rehabiliterte så effektivt med «Gravitasjon» for tre og et halvt år siden. De er fremdeles friske og offensive, men det virker samtidig som de lurer litt på hva de egentlig bør gjøre nå.

La det være sagt med en gang; «Tidsmaskin» åpner uhyggelig sterkt. Den bluesheavy «Gutten i røyken» - løftet ytterligere av landets beste og mest allsidige munnspiller, Richard Gjems - åpner veien for en Kjartan Kristiansen i rabiat rufseform på gitaren - noe som tiltar i styrke i påfølgende «Selvskudd» der Kjartan sliter strenger sammen med Rolf Yngve Uggen (ex-Gluecifer).

Så kommer single-smilehullet «Snø på Mars» - fremdeles like uimotståelig.

Deretter mister DumDum Boys noe av sin klassiske treffsikkerhet. De tar famlende skritt vekk fra seg selv og tester ut noen forsøksvis utviklende trekk. «Vildensky» starter med et rent riff-tyveri fra Stones, mens blåserrekka og pianotrillene tar låten ytterligere et steg mot «Exile On Main Street».

«Element» er låten med det mest klassiske Kjartan-riffet, men den dekker ikke over følelsen av at dette er en gjentakelse av opptil flere gamle DumDum-låter. «Slinger» er en tregttrippende midtempo-låt med alle mothaker gjemt nederst på kistebunnen, mens Aslak Dørums aggressivt galopperende basslinje redder «Kannibal» fra den samme middelmådigheten.

Så skjer det noe, faktisk noe som gir alle med god kunnskap om norsk rock en liten frysning nedover ryggen. For når «Nådeløs» kommer til refrenget forstår vi at dette kunne ha vært en Jokke-låt. Og koret på «En vakker dag» etterpå er som snytt ut av nesa til deLillos. Ilingen nedover ryggtavla stopper først når den buldrende tunge og hakkete tittellåten «Tidsmaskin» eksploderer i et michaelkrohn'sk Raga Rockers-inferno.

Har DumDum Boys - ubevisst eller bevisst - gjennom disse tre låtene hyllet sine tre samtidige blant De Fire Store fra åttitallet?

Spørsmålet er helt åpent og klar for debatt når platen surfer ut med «Smoking» som på sitt enkle vis er bob hund i lounge-versjon - en sedvanlig aparte avslutning på en DumDum-plate.

Da står vi igjen med et DumDum Boys som preges mer av søkelyst enn selvsikkerhet - hvilket på ingen måte er å forakte for en gjeng veteraner som dette. Men selv ikke veteraner lykkes alltid med å stake ut en ny vei med en gang.

Tekstmessig er de derimot helt gjenkjennelige. Aslak Dørum og Kjartan Kristiansen deler på låtskriveroppgavene, og førstnevnte nærmer seg så absolutt sistnevnte i underfundige one-linere gjemt inn i en atskillig mer fragmentert helhet.

Jo da, DumDum Boys er de samme gode, gamle. Og heldigvis ennå nysgjerrige.

ANBEFALTE KJØP: «Gutten i røyken», «Selvskudd», «Snø på Mars» og «Tidsmaskin».

ANMELDT AV STEIN ØSTBØ

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder