Thomas Dybdahl: «Stray Dogs»

Thomas Dybdahl: «Stray Dogs»

MUSIKK

(CCAP)

Publisert: Oppdatert: 27.09.03 10:37

Unikt nok kommer «Stray Dogs» i handelen mens forgjengeren, «That Great October Sound», fremdeles selger nok til å ligge på VG-lista. Og de to platene går hånd i hånd, men «Stray Dogs» er selve manifestasjonen på Dybdahls dempede Stavanger-soul, som vi mer enn ante konturene av på debuten.

Det er noe med stemningene Thomas Dybdahl skaper, som får meg til å minnes et annet mesterverk, nemlig Van Morrisons «Astral Weeks». På samme måte som Morrison klarer Dybdahl her å skape en lett gjenkjennelig grunntone for sine flytende og frittstrømmende lydbilder som går som en rød tråd gjennom hele platen. Atmosfæren på «Stray Dogs» - et slags konseptalbum om Cecilias rastløse hjerte - er i det hele tatt voldsomt gripende, dypt melankolsk og sterkt emosjonell på samme tid. Det er et kunststykke å lage musikk så lavmælt og samtidig fylt av så mye kraft.

Selv om det er helheten ved «Stray Dogs» som er dens store styrke, serverer Thomas Dybdahl fremdeles enkeltlåter som kan ta pusten fra en stakkars lytter. Den hviskende duetten med Bertine Zetlitz, «Pale Green Eyes», er slik - det samme er nakne «The Willow», «Stay Home» og ikke minst fantastiske «Rise In Shame», hvor ekkoet av Jeff Buckley er så nært at det nesten blir uhyggelig.

Men mest av alt er Thomas Dybdahl seg selv. Og det er en god venn å ha når høstkveldene blir mørke og kalde.

STEIN ØSTBØ

Her kan du lese mer om