Neil Young-konsert på Stavernfestivalen. Foto: Trond Solberg VG

Konsertanmeldelse: Neil Young + Promise of the Real

Promise Of The Real gir Neil Young (70) disiplin og ungdommelighet. Han gir dem tyngde og geni. Sammen er de dynamitt.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

KONSERT: Neil Young + Promise Of The Real

STED: Stavernfestivalen

PUBLIKUM: 9000 (fullt)

AKTUELT ALBUM: «Earth»

Neil Young har alltid hatt en hang til amatørteater (med vekt på amatør).

Så når to bønder kledd i van Gogh-stråhatter kommer for å «så korn» og vanne de seks pottene med prestekrager som står helt foran på scenen, vet vi at han er rett rundt hjørnet.

Sjefen setter seg ved saloonpianoet til venstre og spiller «After The Gold Rush» fra 1971. Det kan ha vært den første sangen han skrev med et eksplisitt økologisk budskap.

Ikke tilfeldig at han starter med den. For Young har Moder Jord så til de grader på agendaen om dagen.

Klassikeren understreker hvordan Young sliter i de nye sangene han stadig skriver. Den fra 1971, er poetisk. Youngs ferske er didaktiske og slagordpregede. De antyder ingenting, men mater deg med teskje. Han gidder ikke å skrive melodier lenger. Har for dårlig tid. Selv låttitlene hans er blitt kjedelige.

Men på scenen? Like bra som noen gang.

Neil Young i Bergen i 2014: Redder jorden. Nesten.

Han er gråsprengt under svart filthatt, med store koteletter langs ørene, og har utviklet en meget sjenerøs gammelmanns-dobbelthake. Sølvguttrøsten sprekker litt oftere enn tidligere. Men han blir raskt varm.

Vestfolds gledelig tallrike hippier får sitt med «Heart Of Gold», og kvitterer med umiddelbar allsang. En fyr foran scenen veiver med LP-coveret til «Harvest» (1972). Han er ikke kommet feil: Young spiller mange sanger fra den. «The Needle And The Damage Done», for eksempel.

Han setter seg bak et pumpeorgel for «Mother Earth», hvis melodi rapper friskt fra utallige gamle folksanger. Instrumentet er dandert med levende lys, en indianerstatue i tre og – merkelig dette – en platåsko med paljetter.

Det er Neil Young på smørsiden, og velviljen fortsetter når bandet kommer på scenen for «Out On The Weekend».

Crazy Horse, Youngs klassiske høyre hender, kunne ikke ha spilt den slik. Ungdommene i Promise Of The Real, derimot, kan. De er et grooveband, de også – men langt mer sofistikerte enn Crazy Horse, som har en «idiotisk» måte å rocke og rulle på (det er ment som en kompliment).

Promise Of The Real er flasket opp på Neil Youngs musikk, og behersker alle aspektene ved katalogen hans. Det kommer godt med, i en konsert som skal bevege seg gjennom tre distinkte stadier.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Neil Young - konsert på Stavernfestivalen. FOTO: TROND SOLBERG, VG Foto: Trond Solberg VG

«Andre del», som har en klar countryrock-slagside, fortsetter med «Human Highway», en pen «Only Love Can Break Your Heart», «Unknown Legend» og den litt puslete «From Hank To Hendrix». Lukas Nelson, Willies sønn, er en fin, følsom solist på elgitar.

Forut for en gedigen «Walk On» tar Young omsider på seg den halvakustiske gitaren. Så spiller de en perfekt «Winterlong», og turnerer bluesvalsen «Words (Between The Lines Of Age»), med sine snodige overganger, med bravur.

Inntrykket så langt er ikke ulikt det man fikk av den nesten for perfekte «greatest hits»-konserten Young spilte i Oslo Spektrum for – åh, det må vel ha vært en syv-åtte år siden?

Men i kveld er det «greatest hits» med noe for harde fans attåt, idet konserten gradvis blir mer rock enn countryrock og viser, og Neil ikler seg den gamle Gibson-elgitaren, «Old Black».

«Alabama» gynger tungt. Bandet – med nok en Nelson, Micah, som gitarist og mangtsysler, Anthony Logerfo på trommer og den eminente Corey McCormick på bass – spiller prikkfritt. De har dessuten et ess i ermet: Tato Melgar, perkusjonist på congas og bongotrommer.

Han har mye mer å si for lydbildet enn man kanskje skulle tro. Han åpner det opp, sørger for at kompet sjelden stamper og gir musikken en svært velkommen svingende valør (Youngs gamle kollega Stephen Stills ville ha nikket anerkjennende).

En 20 minutter lang «Love To Burn» er sprekkfull av intense gitarsoli, nå også fra Young selv. Han har ikke verdens største register. Men ingen spiller slik han spiller, som ham. Noen ganger er det som å bli dusjet med istapper. Andre ganger sprayer han deg med ildkuler. Hele tiden med en sånn ilende, hysterisk kvalitet.

«Powderfinger», en av hans beste, har både gitarsoli og en uforglemmelig melodi. I eldgamle «I’ve Been Waiting For You» begynner det å regne snilt.

Under «Cowgirl In The Sand» er alle tapte i musikken. Både musikerne selv – som klynger seg sammen i midten, slik Young liker at de gjør – og vi. Det er veldig fint å se et godt voksent norsk publikum bli grepet og bortført av musikk i en slik grad som de blir på Neil Young-konsert.

«Like A Hurricane» er ren massasje, med en usigelig heftig oppløpsside. Vel fremme konsulterer Young og bandet en stor plakat full av titler på sanger de kan spille. Det må være godt over 100, og de velger seg «After The Garden». Konsertens nest nyeste, etter den brukbare visen «Wolf Moon».

«Rockin’ In The Free World» gjenstartes fire-fem ganger. Det er to for mye. Men greit det. Young gliser fra kotelett til kotelett.

Et lykkelig publikum går mot utgangene. Det er gått tre timer. Bandet kommer tilbake for å spille «Fuckin’ Up». Ikke verdens mest fornemme komposisjon å runde av med (spesielt når det kunne ha vært «Cortez The Killer» eller «Vampire Blues»). Men greit, det også.

Young og hans unge kumpaner samles i en gruppeklem midt på scenen, og formelig hopper ut til høyre.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder