En utopisk gledespille, mener VGs anmelder

MOTSTANDSLØST, MEN PRIMALT FENGENDE: Nico & Vinz er ute med sin første plate etter den verdensomspennende suksessen med «Am I Wrong». Foto: MATTIS SANDBLAD/VG Foto: ,

Plateanmeldelse: Nico & Vinz: «Black Star Elephant»

Nico & Vinz’ første plate etter det internasjonale gjennombruddet er så politisk korrekt og ufarlig at det blir et politisk statement.

Artikkelen er over fem år gammel

ALBUM: POP

Nico & Vinz

«Black Star Elephant»

(Warner)

VG:s terninger viser 4 prikker

Det er ingen overraskelser på «Black Star Elephant». Men det er helt greit.

Å definere Afrika som konsept har alltid vært viktig for identitetsbyggingen og selvtilliten til slavenes etterkommere i Amerika. For flere generasjoner etter at de ble revet vekk fra landene sine, har drømmen om å vende tilbake vedvart – fra oppstandelsen av Liberia på 1820-tallet, samt jamaicaneren Marcus Garveys ambisiøse «Black Star Line» som skulle gi svarte amerikanere muligheten til å oppleve Afrika.

SE DEN FERSKE VIDEOEN TIL «WHEN THE DAY COMES» HER!

De siste femti årene har drømmen i størst grad levd gjennom diverse bølger av afrosentrisk image fra musikere som Sun-Ra, Afrika Baambaata, A Tribe Called Quest og Erykah Badu.

Og det er på tide med en ny bølge. Jeg har ikke så mye til overs for patriotisme, men det er ganske sentimentalt at det er to gutter fra Oslo som er i ferd med å plaske den frem i kjølvannet av «Am I Wrong».

Bare for å understreke nedslagskraften deres; lytt på Maroon 5-singelen «Maps» som kom ut i juni. Hvilken låt minner den om? Hint: Den har 166 millioner strømminger på Spotify i skrivende stund.

«Black Star Elephant» er en utopisk gledespille. Smilende og varme vibber renner ut av «Runnin’» og den nye gladsingelen «When The Day Comes». Den støvete «My Melody» er avslappende til det transefremkallende, mens «Miracles» er duoens kanskje mest ekstreme eksempel på lyrikk tatt fra nettets mange inspirerende katteplakater.

Foto: ,

De kunne gjort seg selv en tjeneste ved å kutte ned på antall låter og/eller introer – 21 spor er et avskrekkende antall. Og det hele blir litt, akkurat som forventet etter singlene, ganske liktlydende.

Nico Sereba og Vincent Dery er skikkelige gladgutter. Låtene deres er aseksuelle (kanskje utenom den glattromantiske «Last Time») og utstråler total ufarlighet. De blir kanskje for stuerene og korrekte for de mest kresne av oss, men i dagens USA er dette nærmest et politisk statement. For dessverre er det fortsatt et behov for å ufarliggjøre svarte i et land så splittet – en splittelse som har eskalert nylig som følge av Ferguson-saken hvor en ubevæpnet svart 18-åring ble drept av en hvit politimann.

Afrosentriske artister dyrker ofte det som gjorde dem annerledes. Musikken var ikke laget for å styrke den hvite majoritetens syn på de svarte – den var laget for å styrke de svartes selvbilde.

Nico & Vinz kan være i ferd med å få til begge deler. Musikkens mantra handler i bunn og grunn om likheter. Problemene de skildrer er så generelle og melodiene så primalt fengende at hvem som helst kan relatere seg til dem, uavhengig av kultur og/eller farge. Felles-multiplum-musikk. Motstandsløst, men samlende for en verden.

PR-høvding Hans Geelmuyden hevdet at Nico & Vinz skuffet Norge. Det stemmer ikke. Vi har lånt dem vekk til USA, for akkurat nå er det der de trengs mest.

SANDEEP SINGH

* Albumet strømmes i sin helhet (uten introer) på Spotify nå. Gjøres tilgjengelig i andre kanaler den 6. oktober.

Les også

Mer om

  1. Musikkanmeldelse
  2. Nico & Vinz

Flere artikler

  1. Nico & Vinz - årets beste nykommere i USA

  2. Nico & Vinz har hit-oppfølgeren klar

  3. Billboard slakter Nico & Vinz-album

  4. Nico & Vinz soper inn millioner på Spotify

  5. Fotballstjernene elsker Nico & Vinz

  6. Konsertanmeldelse: Nico & Vinz

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder