LEVERTE: Hannah Emilie Grung, imponerte kraftig da hun inntok Sentrum Scene foran godt og vel 1.000 publikummere.
LEVERTE: Hannah Emilie Grung, imponerte kraftig da hun inntok Sentrum Scene foran godt og vel 1.000 publikummere. Foto: Karin Törnblom / IBL Bildbyrå

by:Larm-anmeldelse: Naturlig Halie-het

Publisert:
MUSIKK

Ny overbevisende stemme fra Bergen, med et litt annet tempo.

Konsert: Halie

Sted: Sentrum Scene, by:Larm

Publikum: cirka 1000

Hannah Emilie Grung fra Minde i Bergen er en gammel sjel. Eldgammel.

17-åringen er så trygg og rolig på scenen at det er betimelig å spørre seg om det et eller annet sted i Hordaland fylke eksisterer et slags hemmelig musikalsk veksthus som fryser ned og bevarer folk fram til de er klare til å ta over et musikkår. Og foredle de som flyttes dit.

For fire år siden debuterte Aurora (Aksnes) med et så stort smell på by:Larm at det fremdeles er smått svimlende å ta det inn over seg. I fjor gjorde Sigrid (Solberg Raabe) et like overbevisende show - selv om låtene kanskje ikke satt like godt.

Halie er noe helt annet. Forrige fredag var hun for eksempel underholdningen på Skavlan, som om det var den mest naturlige ting i verden. Det så i alle fall slik ut.

For midt i all den overøsende energien som gnistrer over når for eksempel sambygdingene Sigrid og Aurora tar en scene, er det noe befriende meditativt over Halie (uttales Ha-li).

Hun prøver ikke å gire opp stemningen eller være et mystisk naturbarn. Hun er rett og slett bare en helt rolig 17-åring med en fantastisk stemme. Den går fra det mørkeste mørke til det lysete lyse, hele tiden med en kontrollert kraft som man nå nesten er blitt litt bortskjemt med på dette nivået. 

Live er låtarrangementene hennes mykere, mindre maskinelle - nesten varmende i teksturene. Ikke det dummeste når det føles som 20 minus utenfor. Hun har også fordelen av å ha to låter ute, slik at settet kan begynne med «Echo» og avslutte med den ikke enda ukegamle «Youth». Det er to låter som ikke får man til å hoppe av glede, men som heller lar en sveve den lille stunden låtene varer.

Skulle man absolutt sammenligne henne med noe, har hun en blanding av Lordes tilstedeværelse og Lana del Reys nostalgiske mørke.

Hele tiden uaffektert, balansert uten å la seg vippe over, hverken av en tidlig fullsatt Sentrum Scene - eller noe som helst annet. Mellom to låter hevder hun at hun var kjempenervøs på forhånd. Ellers går det i «Hallo har dere det bra? Nei? Jo? Supert!».

Av de sju låtene skiller flere seg ut i tillegg til de som allerede er ute. At man dessverre faller for fristelsen med å løsne opp settet med en ballade som ikke går noe sted, er konsertens eneste virkelige nedtur. For når helheten føles som et pusterom, eller til og med et friminutt i et hektisk kjør med nye konserter hver eneste time, trenger man ikke skru pulsen enda mer ned.

Men bevares: Det er lenge siden jeg har sett en popstjerne som så lite beveger seg som en manisk sprettball, men i stedet holder oppmerksomheten på å oppføre seg helt motsatt.

Her kan du lese mer om