Konsertanmeldelse: Robyn, Øyafestivalen: Magi

Hun kom. Hun sang. Hun danset. Åh, herregud som hun danset.

Her er et tankeeksperiment: Sett at Robyn ikke hadde møtt opp. At man bare hadde skrevet låttitlene på sceneskjermen. Ville det da fremdeles ha vært en Robyn-konsert?

Selvsagt hadde det det. Hele denne fredagskvelden i Tøyenparken har vært som et eneste langt frempek mot Robin Miriam Carlssons tredje komme på Øyafestivalen.

Både Girl In Reds sjarmerende debut og Razikas farvel tidligere på kvelden var ledd i et tematisk oppløp om identitet mot et forhåndsbestemt høydepunkt.

Forhåndsbestemt, fordi Christine And The Queens etter tidenes mest gjennomførte og hypnotiserende danseoppvisning på denne siden av Michael Jackson annonserte at den sanne queen skulle avslutte på samme scene senere.

Publikum ventet så langt oppover sidene i Amfiet som de bare kunne komme, lenge før den hvite duken skulle falle. Falle – og avsløre en hvitdrapert scene. Som i skikkelig himmelsk blendahvit. (Ville ikke ha vært vaskeansvarlig for dette.)

Hjerteslag

Og så bare er hun der. Gjør en mild «Send To Robyn Immediately» som preludium. Før en glødende rødgyllen, sødmefylt «Honey». I et hakket tyngre arrangement, som smyger seg elegant over en iskald og avmålt aggressiv «Indestructible». This is hardcore.

En like stiltung «Hang With Me». Kun ispedd disse enkle, men kontrollert markerte og effektive dansestegene og piruettene som bare Robyn kan gjøre riktig.

«Beach2k20» blir like mye en «Megabass2k20», et dansbart pauseinnslag, som går smidig videre i «Ever Again», med et eminent bredbent basspill bak det vaiende draperiet som henger fra scenetaket.

Umerkelig, men kontrollert styres konsert-tempoet oppover og oppover, gjennom hele katalogen. Også kveldens eldste låt, «Be Mine». Også den framført som om hvert hjerteslag teller.

Rørende

Et toppet sett fra både «Body Talk»-trilogien og fjorårets «Honey». Et parti med de tyngre sporene fra «Honey» som ender i det ganske blytunge La Bagatelle Magique-samarbeidet «Love Is Free» kunne blitt mer hardklubb enn Øya er klar for. Men koreografi har større kraft enn krutt.

En hel konsert der Robyn bare danset hadde lett vært en av årets største forestillinger.

Det er før hele refrenget til «Dancing On My Own» synges av publikum, uten musikalsk bistand. Til en dansende og tydelig rørt Robyn. Og alle, absolutt alle, bruker de nye økologiske ølglassene som mobillyktforsterkere på avsluttende «Who Do You Love».

Ja, det var et «var du der»-øyeblikk. Det var magi. Det var umulig ikke å bli berørt av.

Det var den stiligste, mest gjennomførte og vakreste konserten i Tøyenparkens historie.