Konsertanmeldelse: Pink, Telenor Arena: Borte i mylderet

Pinks vakre traumer stikker ikke dypt nok.

VG:s terninger viser 3 prikker

Til tross for at det begynner å bli en stund siden hun var noen premissleverandør, er Alecia Beth «Pink» Moore fortsatt en kommersiell kraft å regne med – illustrert ved kveldens utsolgte (og uvanlig smekkfulle) konsert i Telenor Arena.

Gjennombruddet, som inntraff for drøyt 20 år siden, utspant seg i skjæringspunktet mellom popsensibilitet, punkmentalitet og R&B-estetikk. I 2019 gjenstår pop og fjærlett rock som kjernen i uttrykket – det nærmeste hun kommer punk i dag er den !rr!terende st!l!ser!ngen av art!stnavnet.

«Rå!»

Ikke at det ser ut til å plage de rundt 25.000 oppmøtte på Fornebu, som demografisk spenner fra glassøyde og ustø karer i ubestemmelig alder til damer mellom 30 og 60 som argumenterer høylytt for at Moore er selve personifiseringen av uttrykket «rå dame!». Det er en klar statistisk overvekt av sistnevnte, ikke minst etter kvinneandelen på herretoalettet å dømme.

Etter at en nevemagnetisk DJ har mast fra seg, starter festen med, eh, «Get The Party Started» – noe annet ville jo strengt tatt vært uhørt.

39-åringen fra Pennsylvania entrer scenen via en gigantisk lysekrone. Kroppsbeherskelsen imponerer mer enn vokalakrobatikken, men allerede påfølgende «Beautiful Trauma» (som også er navnet på turneen) gir vokalisten Pink sjansen til å skinne. Og «Just Like A Pill» besørger tidlig gåsehud.

Langt fra alt av Pinks låtmateriale er like engasjerende. «Who Knew» høres for eksempel ut som en blek kopi av nevnte «Just Like A Pill», mens soul-pastisjen «Hustle» oppleves temmelig daff og stivbeint etter en gnistrende, bandsentrisk kombo av «Funhouse» og No Doubts «Just A Girl».

Mye fjas

Det skorter ikke på utenommusikalske innslag i løpet av kvelden – turning, dans, animasjon og teater er med på danne en ramme rundt begivenhetene. Noen ganger fungererer den overtydelige symbolikken fremmedggjørende, som på en ellers mektig «Try». En ribbet «Just Give Me a Reason» gjør langt større inntrykk.

Coverlåten «River» er overraskende tøff, men reduseres noe av videokunst som ser ut som en parodi på en HBO-serieintro. Og gjett om «Just Like Fire» kommer utstyrt med rause mengder pyro eller ei? Eller om «What About Us» innledes med en «sterk» og «personlig» videohilsen?

Et seigt balladestrekk reddes såvidt av en naken tapning av Cyndi Laupers «Time After Time», der arenaen bader i digitale lighterflammer. «I Am Here» krenger fint mellom folkpop og gospel, og belønnes med ekstase fra publikum.

Gromme øyeblikk på tampen teller festformaterte «Raise Your Glass» (minus mangfoldige minutter brukt på å introdusere dansere) og «Can We Pretend».

Pink er unektelig temmelig rå – og en blid, imøtekommende hovedperson. Likevel står hun i overhengende fare for å bli borte i staffasje, gjøgleri og dilldall.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder