Plateanmeldelse: Ballinciaga – «Postkort Alicante»: Ferdig falmede ferieminner
Maskeladder med rosa finlandshetter toner ned partyfaktoren noen hakk på debutplaten sin.
Til tross for at det maskerte «boybandet» Ballinciaga har holdt det gående siden 2018, er «Postkort Alicante» trioens første fullengder, upåklagelig timet til døsige dager ved bassengkanten og dritadansing på bordet om nettene.
«Postkort Alicante» viser overraskende nok tegn til utvikling i Ballin’-universet: De mest kørka lyriske vendingene er luket bort, til fordel for noe som minner mistenkelig om… modning? Tja.
Innledningen på «Kjære 2045» – et brev til et fremtidig jeg – hinter i det minste om noe sånt: «Jeg håper ikke du tar cola/ Ikke du tar drugs/ kanskje drikker mindre/ og bare har det fun».
Så får det være «colabag» rimes med «cognac»(!) allerede noen sekunder etter, eller at linjer (pun intended!) som «har en bag med cocaine, så du vet det blir fun» og «fuck it, la meg være wasted» dukker opp i de påfølgende låtene.
Helhetsinntrykket er uansett noe mer nedpå, romantisk og smakfullt enn på gruppens største hits, også musikalsk. Mildt melankolsk gitarklimpring er det dominerende elementet i lydbildet på alle de ni låtene, som til sammen tikker inn på rett over 18 minutter, og monotonien fester raskt et stødig grep om utgivelsen.
Blir det hits av dette, da? Alt tyder på det. Da spiller det trolig liten rolle at en surmaget VG-anmelder først og fremst tenker tilbake på kjedelige feriedager med regn i møte med «Postkort Alicante».
BESTE LÅT: «Kjære 2045»
