MYK MANN: Becks fjortende album er mykere enn man skulle tro. Foto: UNIVERSAL

Albumanmeldelse: Beck – «Hyperspace»: Støymykner

Nittitallets antihelt lager alternativt åttitall fylt med luft.

VG:s terninger viser 5 prikker

Hvis du kan huske at du har danset til «Loser», kan du nå med rette kjenne på alderen. Det er 25 år siden Beck Hansen snublet inn i offentligheten (med en ett år gammel låt). Som en folk-versjon av Beastie Boys, med rare gitarer, en sjanglete trommeloop og følelsen av noe nytt og uvanlig behagelig friskt.

Dette friske velbehaget har kalifornieren fremdeles med seg på sitt fjortende offisielle album. Selvsagt en sak som skiller seg radikalt fra forrige utgivelse, danse-sanselige «Colors» (2017). Slik den også var noe helt annet enn folk-melankolske «Morning Phase» (2014).

Men det er noe annet her også. Noe smidig. Noe mykt.

Årets album kvitter seg nesten med Greg Kurstin fra sist (han er med på én låt), og overlater styringen til Pharrell Williams. Vel, styring. Det er rimelig misvisende å kalle noe som helst styring, all den tid Beck er vel så ustyrlig som gamle kjemper som Bob Dylan og Neil Young. Med et like stort eksplosivt kreativt overskudd som ego. Denne gangen har disse to personlighetstrekkene gjort at han svever høyere og lettere enn noensinne. I noe som virker som en fascinasjon for et parallelt åttitall, der alt er japansk og alle lyder er analoge. På coveret står artisten under japansk albumtittel foran en rød Toyota Celica ca. 1983. Helheten er det perfekte lydsporet til en tur i retrosportsbilen, kanskje til og med spilt av på kassett (som utgivelsen selvsagt finnes som).

Der helheten er et nøkkelord.

les også

Albumanmeldelse Nick Cave and The Bad Seeds «Ghosteen»: This is a sleeping song

«Hyperspace» høres stiligst ut spilt i rekkefølge. Da er den også noe monoton. Brutt ned i sine bestanddeler får helt andre elementer skinne. Blant annet den seige danseren «Die Waiting», som forener skurrete trommemaskiner med de beste delene av Becks popnerve. Samtidig som vokalen vokser seg større enn de mest voluminøse sporene på «Morning Phase».

Visstnok lurer Sky Ferreira (sist sett i filmen om det norske black metal-miljøet «Lords of Chaos») i bakgrunnen. Hun er like vanskelig å identifisere som Coldplay-vokalist Chris Martin er i sitt bidrag på «Stratosphere».

For øvrig en annen låt som viser hvordan låtskriveren Beck har vært mer gjenkjennelig konsekvent i de tre albumene han har lansert dette tiåret enn mange egentlig vil innrømme.

«Hyperspace» er utvilsomt det minst umiddelbare av disse. Det kan til og med avspises som kjedelig. Det er før man dykker ned og tar inn over seg grepene 49-åringen har gjort. Selv om det tar tittelen fra et litterært fysikkbegrep på snarveier som gjør det mulig å reise effektivt mellom ulike punkter i universet, uten å overstige lysets hastighet.

Det kan høres ut som en pute av luft og kjærlighet. Det er det også.

Men herregud så behagelig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder