TRIST: «Det är synd om människan», sa Strindberg. «Hurts 2B Human», sier Pink. Foto: SONY

Albumanmeldelse Pink - «Hurts 2B Human» - Rosa tantepop

Bak årets mest hjelpesløse albumtittel skjuler det seg utrolig nok et like hjelpesløst album.

2 av 6

ALBUM: POP
Pink
«Hurts 2B Human»
(Sony)

En gang var Alecia Beth Moore noe passe gøyalt, kontrollert friskt helt lengst fremme i den aktivt oppmerksomhetstrengende delen av popfaunaen.

Helt siden debuten for snart tjue år siden har hun vist en imponerende evne til å holde posisjonen sin. I alle fall i en eller annen grad. I en varierende karriere viste til og med forrige album, «Beautiful Trauma» (2017), noen gode morrohissige hevnoppgjør. Der man i alle fall strakk seg mot å tenke delvis nytt i et stadig mindre varierende poplandskap, med en lavmælt produksjon som gjennomgående strakk seg over albumet.

Pink kan også røre hjerter, som i denne videoen hvor hun avbryter konserten sin:

les også

Pink slutter å dele bilder av barna i sosiale medier

Slik er det ikke med «Hurts 2B Human».

Pink sitt åttende album snubler i minst like mange retninger som det er farger på coveret. Det er like fantasiløst som den merkelige åttitallsforkortelsen i tittelen. Låtene føles fullstendig uten indre sammenheng i produksjonen.

Pink har flere ganger oppgitt at et av hennes største forbilder er Madonna. I en alder av snart 40 burde hun ha fått med seg at forbildet hennes forlengst har kommet seg videre i livet og tilpasser modenheten i musikken til egen alder.

les også

Popstjernens datter (7) bruker våpen i Instagram-video

Her er vi i stedet nok engang innom «Ikke kødd meg meg» («Hustle»), «hei, du føkka opp livet mitt, men jeg synes du er grei» («(Hey Why) Miss U Sometimes», «Circle Game»).

I tillegg til låter om både minner, sentimentalitet og glede («My Attic», «Can we pretend») og der følelser nok en gang får lov til å være låttitler (nesten samtlige).

Det er pop med maniske ropereferenger og EDM med svake drop. Låtene fremstår som unnfanget i ulike parallelle univers. Dessuten en sak som høres ut som en direkte ripoff av SIA. Framstilt av en liten bydel av ulike låtskrivere og produsenter, men uten den samme helheten som sist. Tekstene er repetisjoner av seg selv, eller klønete henvisninger til andres arbeid.

les også

Artisten Pink langer ut mot kritikerne: – Jeg gjør så godt jeg kan!

I motsetning til Martin Garrix og Dua Lipa er for eksempel Pink ikke redd for å være ensom, men «scared to be happy».

Fenomenet Khalid gjør det ganske godt greit på tittelåten. Den har i alle fall et slags potensiale av hit over seg. En traust hit, med et «you you you you, me me me me too»-refreng. En akustisk gitardrevet ballade avslutter det altfor lange albumet med nydelig, var og nedtonet vokal der hun korer seg selv.

Mens «We Could Have It All» er hjulpet fram av Beck og superprodusent Greg Kurstin, med albumets helt klart beste og varige refreng.

Fint om disse tre være så snille og sette seg sammen og lage et helt album i stedet for dette blekrosa tøyset her.

BESTE LÅT: «»We Could Have It All»
TOR MARTIN BØE

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder