GITARGURU: Full klaff på sin tredje soloplate, mener VGs anmelder om Geir Sundstøls «Brødløs», oppkalt etter en bydel i Halden.
GITARGURU: Full klaff på sin tredje soloplate, mener VGs anmelder om Geir Sundstøls «Brødløs», oppkalt etter en bydel i Halden. Foto: Raymond Mosken

Plateanmeldelse: Geir Sundstøl: «Brødløs»

MUSIKK

Halvt menneske, halvt gitar. En av Norges fremste musikere maner fram et landskap det frister å gå seg vill i.

Publisert:

ALBUM: JAZZ

Geir Sundstøl
«Brødløs»
(Hubro/Grappa)

Det føles ærlig talt som om Norge er velsignet med en herlig bråte eksepsjonelle aktive gitarister. For å ramse opp fritt etter hukommelsen: Hedvig Mollestad. Knut Schreiner. Knut Reiersrud. Terje Rypdal. Stian Westerhus. Listen fortsetter, naturligvis.

Likevel er det noe spesielt ved Geir Sundstøl, mannen noen hevder har landets største samling strengeinstrumenter. Han har nok også trolig norgesrekord i å medvirke på plater, fra Bjørn Eidsvåg, Odd Nordstoga og a-ha til Mike Patton (!) og senest Adam Douglas. I disse sammenhengene fungerer han ofte som den lille, men avgjørende krydderkvasten i høstgryta.

På egenhånd er Sundstøl en helt særegen hovedrett – riktignok med hjelp fra særs solide faste medhjelpere (David Wallumrød, Erland Dahlen) og gjester (tablaspilleren Sanskriti Sheresta). «Brødløs», hans tredje plate på det vidunderlige plateselskapet Hubro, er oppkalt etter en bydel i Halden. Men platen oppleves først og fremst grenseløs, i ordets beste forstand, med indiske, amerikanske og europeiske referanser i myk kryssild.

I dette dvelende, nedstøvede universet er naturlig nok filmkomponisten Ennio Morricone en ledestjerne. Begrepet «cinematisk» bør benyttes med stor varsomhet i dagligtalen, men det er vanskelig å pønske ut noe som passer bedre i møte med sanger som «Leben» og avsluttende «Waterloo».

«Læms» er så nydelig at en stakkar må sette seg ned underveis. Og Bowie/Coltrane-hybriden «Warszawa – Alabama» kunne lett putret i timesvis i denne rått kontrollerte tapningen.

Geir Sundstøl er forståelig nok best kjent som en usedvanlig stødig hjelpende hånd. Men det gynger aller deiligst når han styrer skuta selv.  

BESTE LÅT: «Læms»

«Læms» er så nydelig at en stakkar må sette seg ned underveis. Og Bowie/Coltrane-hybriden «Warszawa – Alabama» kunne lett putret i timesvis i denne rått kontrollerte tapningen.

Geir Sundstøl er forståelig nok best kjent som en usedvanlig stødig hjelpende hånd. Men det gynger aller deiligst når han styrer skuta selv.  

BESTE LÅT: «Læms»

Her kan du lese mer om