OVERRASKER IGJEN: Nok en gang kommer Eminem med et helt album som ikke er varslet på forhånd - et ganske mørkt et også, mener VGs anmelder. Foto: Evan Agostini / Invision

Albumanmeldelse: Eminem - «Music to be Murdered By»: Attitudeproblem

Uklart konseptalbum med liksom-ydmykt lurefjes.

VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: HIPHOP
Eminem
«Music to by Murdered By»
(Interscope)

Så er vi her igjen. Markedsføreren Eminem «sjokkslipper» et nytt album, og tar all oppmerksomhet en helt vanlig fredag. «Kamikaze» kom under året etter håpløse «Revival» og var på alle måter et bedre album enn den udiskutable katastrofen. Likevel kjeftet 47-åringen i så mange retninger at man kunne finne seg på å tro at den aldrende rapperen var bekymret for at å bli irrelevant.

Akkurat dét klarte Eminem lenge før «Revival».
Det betyr ikke at han fremdeles skal lyttes til.

les også

Eminems utgiver saksøker Spotify

«Darkness» er et inngående forsøk på å dikte seg inn i hodet til gjerningsmannen bak den fatale 2017-massakren i Las Vegas, en absolutt mørk sak som bruker noe så ufattelig fantasiløst som Simon and Garfunkel sin «Sound of Silence» som basis. I dette grepet løftes den innholdsmessig grusomme teksten seg fram og blir effektive og dramatiske seks minutter. En «Stan», men fullstendig uten å prøve å være mørkvittig.

Det er fem låter etter at han har oppført seg som en supertosk, og referere til seg selv som gjerningsmannen i Manchester-angrepet samme år. Slik kan man kan velge å bli provosert av. Eller forholde seg oppgitt, fordi grepet er så åpenbart attitudebasert oppmerksomhetsropende.

les også

Eminem med referanse til Las Vegas-skytingen i ny låt

Albumtittelen er stjålet fra et filmmusikk-album filmdrapsentusiasten Alfred Hitchcock lånte navn, ansikt og stemme til for over 60 år siden. Hitchcock-referansen, og ikke minst det konseptuelle, har tydeligvis virket så kreativt stimulerende at resultatet har blitt et dobbeltalbum på tjue spor.

Det er, som man sier om gaver, alt for mye.
Flere av toppene er gode (spesielt «Darkness» og den Jurassic 5-klingende samarbeidet «Yah Yah» med så mange bidragsytere at det nesten ikke blir plass til hovedpersonen). Mye er ok. Em forteller nok en gang om å ha det kjipt i forhold («In Too Deep»), gjennomfører et knusende angrep på sin døde far («Leaving Heaven»), og et tilsvarende på sin ubrukelige stefar (»Stepdad»).

Og han beklager - jepp beklager- at han tok litt av i drittslengingen mot kolleger på «Kamikaze». Selv om unnskyldningene er av typen «unnskyld at dere opplevde det slik».

Litt for mange låter er teknisk imponerende, men musikalsk ulidelig uinteressante. Så overlappende og passe forglemmelige at til og med «Farewell» blir mer gøyalt skranglete enn den egentlig fortjener å være. Ja, til tross for skurrete Ace of Base-arrangement og festmusikkrefreng som kan allsangskråles.

Eller kanskje nettopp derfor.
Dessuten får Ed Sheeran, åpenbart den nye Chris Martin i «jeg samarbeider med absolutt alle på hele kloden»-rollen, det beste refrenget. Egentlig et av de eneste refrengene. Og han som trodde han skulle ha pause.

Så har likevel Eminem lurt inn tungesnublende gull som «Godzilla». Hvis noen klarer å gjenta avslutningen der, gjerne bare ordene alene, uten å jukse, er det bare å melde seg på «Norske Talenter». Det er det villeste, mest imponerende mitraljøsenakket jeg har hørt.

Til og med til å være ordmaskinen Slim Shady.

Som, om man studerer coveret, altså er avsenderen her.

Han lurte oss, der også.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder