PÅ EGENHÅND: Harry Styles. Foto: AP

Plateanmeldelse: Harry Styles – «Harry Styles»

23-åringen hoppet sent av sitt synkende skip, men svømmer stødig mot land.

  • Sandeep Singh

Artikkelen er over to år gammel

ALBUM: POP

Harry Styles

«Harry Styles»

(Erskine/Sony)

VG:s terninger viser 4 prikker

Det er aldri lett å være nummer to.

Harry Styles var den soleklare solokandidaten fra det TV-konstruerte popfenomenet One Direction. Det var ikke talentet hans som satte resten av ensemblet i skyggen, men heller det gudbenådede gliset som får selv mann (snart 31) til å fnise som jente (15).

Les også: Harry Styles snakker om Taylor Swift-romansen for første gang

Men plutselig steg badboyen Zayn Malik fram og tok innersvingen på eplekjekken.

Til å begynne med virket ikke Maliks exit særlig truende for gruppen, men han kapret Billboard-toppen med både debutsingel og album.

Tilbakeblikk: Kysset som knuser ungpikehjertene

Styles og den resterende gjengen har måttet nøye seg med «first place for losers» som topplassering for «Made In The A.M» (2015) og dens singler.

Som det hellige boybandbudet lyder: Vær førstemann ut når det først går hull i skroget. Spør Bobby Brown, Robbie Williams, Justin Timberlake.

Går etter gigantene

Men Harry Styles har ingen planer om å havne i samme bok som Ralph Tresvant, Gary Barlow og JC Chasez.

Hans selvtitulerte («110% meg sjæl») debutplate er ambisiøs og trygler om at man skal ta ham på alvor, demonstrativt langt unna popstempelet.

PÅ GAMLEJOBBEN: Harry Styles med One Direction på Ullevål i 2015. Foto: ROBERT S. EIK

Han vil ikke måle seg med Zayn og mer kontemporære storheter. Han går etter gigantene.

Det dristige singlevalget «Sign Of The Times» stjeler navnet til Princes fremste plate samtidig som den låter som et pompøst amalgam av Elton John og Ziggy Stardust. Og la oss bare kverke katta om at Harry er «den neste David Bowie» med en gang.

Men det han virkelig har klart, er å lage en plate som positivt skiller seg ut fra nåtiden.

Her er det ingen vuggende eller nevehyttende anthems eller refreng byttet ut med dropp. Dette er forfriskende tradisjonell pop under et lag av varm søttitalls soft-rock og noen tilfredstillende hyllester til spøkende folk og livsbejaende rock’n’roll.

BOYBAND: One Direction, her i 2012. Fra venstre: Liam Payne, Zayn Malik, Niall Horan, Louis Tomlinson og Harry Styles. Foto: AP

Produksjonen er signert Jeff Bhaskers stødige hender, og er langt mer vellykket enn på «Joanne» (2016), Lady Gaga-platen han medvirket på.

Mer enn krøller

Styles har ingen distinkt vokal, men jobber seg overraskende godt gjennom hylende blues og pludrete folk.

På sitt kjedeligste, som på «Two Ghosts», havner han i selskap med anonyme singer-songwritere som har vært glemt siden midten av forrige tiår (les: Jamie Cullum).

På sitt mest intime, som på den spartansk vakre «From The Dining Table», signaliserer han at boybandet på ingen måte var riktig retning for ham. Det er dette som er greia hans.

Han er visst mer enn bare krøller og et pent smil.

BESTE LÅT: «From The Dinner Table»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder