Mariah Carey i Oslo Spektrum torsdag kveld.
Mariah Carey i Oslo Spektrum torsdag kveld. Foto: Mattis Sandblad VG

Konsertanmeldelse Mariah Carey: Omgjengelig diva

MUSIKK

Skal si Mariah Carey gir et mer sympatisk inntrykk enn man kunne frykte.

Publisert: Oppdatert: 01.04.16 10:28

Mariah Carey

Oslo Spektrum

Publikum: Ca. 5000

Aktuelt album: «Me. I Am … Mariah. The Elusive Chanteuse»

I en historie som ofte ble fortalt i gamle dager (åh, som den ble fortalt i gamle dager), og som kanskje ikke er hundre prosent sann, het det seg at Mariah Carey, da hun gjestet ett eller annet TV-show, avslo tilbudet om å entre scenen for egen maskin med de udødelige divaordene: «I don’t do stairs».

Amerikanske medier: Mariah Carey er forlovet

Når hun nå blir båret opp, liggende, av sine seks mannlige dansere, er det fristende å konstatere at noen ting aldri forandrer seg. Du kan sette inn din egen «diva på divan»-vits her. Men faktum er at det er en chaiselong.

Uansett. Dalende popularitet og/eller livet selv har muligens gjort henne mer ydmyk. For jammen gir ikke Carey et simpelthen sympatisk inntrykk denne kvelden i Oslos storstue.

Les også: Mariah Carey sender hundene på luksusferie

Houseversjonen av det som fortsatt er den pureste poplåten hennes, «Fantasy», remikset av David Morales, spilles fra boks. Carey danderer den mer enn hun synger den, med søte «oohs» og kokette «sweets», før den første høye tonen settes inn mot slutten, og overbeviser folket om at hun fortsatt har stemmen i behold.

Klarer hun «hundefløyten»? Den høyeste, plystreaktige vokallyden som hun hørte Minnie Riperton synge, og så gjorde til sitt eget varemerke – musikkekvivalenten av det Hollywood kaller «the money shot»? Den som låter som våryrt fuglekvitter og knopper som brister?

Les også: Hevder det koster nesten 600.000 kroner å pynte Mariah Carey

Sang nummer to, «Emotions», gir svar: Ja. Hun holder håndflaten over det venstre øret og lar det stå til. Det går fint.

Bandet låter relativt lite live-at, men kompetent nok, og vokalisten må sies å være forbløffende liketil. «How ya’ll doin’», sier hun, fortsatt med spor av New York-aksent, og setter seg ned for den første av mange ballader, «My All».

Scenerigget er ikke stort å skryte av, egentlig. Nokså ribbet, og med videoskjermer som lirer av seg cheesy postkortbilder og/eller Mariahs gamle musikkvideoer. Danserne er flinke nok. Men kunne hun ikke ha valgt seg noen veltrente? (OBS. Det var et forsøk på en vits).

Les også: Mariah Carey avlyser Brussel-konsert

Hun har med seg Trey Lorenz, som hun i sin tid sang den verdenserobrende duetten «I’ll Be There» med på «MTVs Unplugged». Den tar de selvsagt i kveld også, endog «sammen med» Michael Jackson selv, og The Jackson 5, på skjermen. Vel blåst, men ikke hundre prosent et fyrverkeri.

Lorenz, som er skadet i foten, følger opp sporet med en versjon av Jacksons udødelig «Rock With You». Carey er ute og skifter til en svart catsuit.

En modig mannlig publikummer kommer opp for å bli berørt – primært av danserne – under «Touch My Body». Vanilje-hip hop-partiet er forbløffende gøy, men beklagelig hektisk. «Obsessed» (som disser Eminem), «It’s Like That», «Loverboy», «Shake It Off» og «Heartbreaker» minner oss om at Carey, i det vi får kalle mellomperioden hennes, var lei av å bare synge schmaltzete ballader, og i stedet skapte seg om til en b-boyprinsesse.

Les også: De har kåret tusenårets vakreste kjærlighetssang. Enig?

Synd at disse blir inkorporert i en stresset medley, og at videoene på skjermen er forstyrrende. Carey selv danser ikke lenger, for øvrig. Det hadde ikke jeg gjort heller, på de hælene.

Phil Collins’ «Against All Odds (Take A Look At Me Now)» innleder den store balladeathonen som skal ta oss i mål. Carey har skiftet til aftenkjole med splitt.

Hun mangler litt kraft, kanskje, sparer seg til melisma-o-ramaet mot slutten. Hun synger upåklagelig, men man kan merke at hun strever mer for å gjøre det – det går ikke helt av seg selv lenger. Det er ikke bare en ulempe. Jeg innbiller meg at det var en mer autoritært virtuos opplevelse å se henne for 20 år siden. Det føles mer humant, dette her.

Les også: Mariah Carey blir «nye» Kate Upton

«One Sweet Day», slageren hun hadde med Boyz II Men, er slitsom i sin Hallmark-sentimentalitet, men det er først i den gamle Whitney Houston-duetten «When You Believe» at undertegnedes bluferdighetsgrenser blir krenket. Det er én ting at hun fremfører den «sammen» med avdøde Houston på videoskjermen. Det er noe annet, og verre, at sangen er en hjelp-til-selvhjelpsballade av det grunneste «carpe diem»-slaget.

Apropos slike. «Hero» får kveldens varmeste velkomst. Så hva vet jeg? Bare at jeg puster lettet ut når «We Belong Together», fra det mest tilfredsstillende albumet hennes («The Emancipation Of Mimi», 2005), avløser den.

(Vi får ikke høre den første store hiten hennes , «Vision Of Love». At hun skipper «All I Want For Christmas» også, gjør at vi glatt tilgir henne det).

En ekstremostete danseoppvisning introduserer kveldens karamell. Nemlig Careys tolkning av Badfingers «Without You». Den har hun aldri gjort skam på. Careys utgave har et gospeldrag i bunnen som Harry Nilssons sølvgutt-aktige hitversjon fra 1972 bare hinter om. Og selve låten er dødsfin, til fulle noe for stemmen hennes å arbeide med. Det er den første gangen i kveld jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er genuint beveget.

Hva man røres av, og hva man rystes av, er selvsagt individuelt. Men underholdende var Mariah Careys nedskalerte Las Vegas-slagerparade hele veien. Ingen kan hevde at karrieren hennes er på vei opp. Men som nostalgi betraktet var dette ideelt: Vi traff henne akkurat på det punktet der hun har så godt som alle de anselige evnene sine i behold.

Også så trivelig hun virket ’a, gitt!

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om