Plateanmeldelse Cashmere Cat - «9»
Magnus August Høiberg (29) er en obskur nasjonalskatt, men først og fremst er han de internasjonale stjernenes favorittkatt.
ALBUM: POP
Cashmere Cat
«9»
(Mad Love/Universal)
De siste årene har han jobbet tett med Ariana Grande, stått bak fire av sporene på The Weeknds listetoppende «Starboy» (2016) og har co-produsert en av Kanye Wests fineste singler. Vi snakker drøy kattalog!
Høibergs debutalbum er sannsynligvis den mest stjernespekkede platen av en nordmann noensinne - men i motsetning til Kygo, er han et navn som ikke er kjent for alle her hjemme. La oss derfor spole tilbake noen år.
Før han ble Norges hotteste musikkeksport, bemerket Høiberg seg først og fremst som DJ Final, en teknisk ekstravagant turntablist.
Les også: Superstjernene elsker å jobbe med norske Cashmere Cat
Mitt første møte med ham var i et svett klubblokale i Oslo under NM i DJ-ing sommeren 2005. Jeg måpte - både fordi han tapte (riktignok mot Nasty Kutt, talentet som flere år senere skulle produsere verdenshiten «Am I Wrong»), men mest fordi den langhårede 17-åringen ikke var som de andre. På dristig vis sjonglerte han med elektronisk musikk, noe som nærmest var uhørt blant datidens konservative hip hop-hoder.
Husker du? Obamas datter på konserten til norske Cashmere Cat
Men det tok syv år til med eksperimentering før han fant sin egen sound som produsent. I 2012 byttet han navn og traff blink med EP-en «Mirror Maru», en fremoverlent blanding av boblende klubbmusikk og blodsexy R&B som etterhvert belønnet ham med en rimelig eksklusiv fanbase.
Hvilket bringer oss «9», hans første fullengder, som slippes på fredag. Den emoji-gærne katten tviholder på den samme bedårende estetikken som før, men får betraktelig hvassere vokalhjelp. Stjerner som Selena Gomez og Camila Cabello fra Fifth Harmony, samt kremnavn som Kehlani, Jhené Aiko og Ty Dolla Sign, setter seg i passasjersetet med Høibergs glitrende produksjoner bak rattet.
Les også: Magnus (27) jobber med Kanye West
Det er en noe svevende start på platen. De fire første sporene føles mer som trappetrinn opp til platens største popøyeblikk, den brusende avhengighetserklæringen «Quit», forfattet av Sia og formidlet av Ariana Grandes lunger.
Deretter kommer de selvstendige og effektbombede godbitene på løpende bånd. «Victoria’s Veil», med samplingen av Alan Parsons Projects «The Eagle Will Rise Again», er en kataklysme av kos. Også Philly soul-samplingen (fra Dexter Wansel) i den heftige «Infinite Stripes» er en fiffig detalj.
Fikk du med deg denne? Himmelsk mjauing
Progresjonene har en house-aktig enkelthet, den omringende bassen er imponerende presisjonsarbeid, mens rytmeleken er kaosdirigering av ypperste sort. Det veksles mellom Baltimore-klubb og britisk IDM, med knirking, metallplater, åpne 909-hats, ploppelyder og noe som minner om Super Marios hoppelyd. Det hele blir en uimotståelig og dansbar kakafoni.
Måten Høiberg skrur både synther og trommer har en spontanitet som med stor sannsynlighet stammer fra hans live-erfaring. Dette, blandet med hans utviklede sans for dynamikk, gir ham et solid forsprang over dagens EDM-generasjon, som oftest kommer rett fra gutterommet.
Det er mer liv her, og ikke bare fordi han er katt.
BESTE LÅT: «Quit»
SANDEEP SINGH
Plateanmeldelse Kurt Nilsen - «Amazing»: Lite fantastisk
Plateanmeldelse: Ed Sheeran – «÷»
