KROMATISK SKALA: Lett å være kardinal i kjellerleiligheten din, når man både har konemishandlermaske og det siste innen krom tilgjengelig.

KROMATISK SKALA: Lett å være kardinal i kjellerleiligheten din, når man både har konemishandlermaske og det siste innen krom tilgjengelig. Foto: Universal

Musikkanmeldelse: Ghost - «Prequelle» - Djeveloverdrivelser

Svenske karnevalsrockere tar det endelige steget fra okkult til ok, kult.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: POP/ROCK
Ghost
«Prequelle»
(Loma Vista/Universal Republic)

Midt i Ghosts fjerde album skjer det uunngåelige, men naturlige: En saksofonsolo.

Riktignok rett etter at kvintetten har vært innom noe som kan minne om deler av gitarriffet fra Michael Jacksons «Beat It». I låten «Miasma», hvis tittel også var den rådende smitteteorien før vi oppdaget mikrobene. Helt naturlig på et passe smart musikal/konseptalbum i skjæringspunktet mellom tro, liv og Svartedauden.

Uunngåelig fordi det meste, i retrospektiv, har pekt fram mot dette. Ghost har alltid vært skumlere og mer interessert i å leke djeveldyrker i påkledning enn arrangement.

«Prequelle» er et dunkelt popalbum med middels skarpe gitarer, fri for de sosiale og okkulte stemplene som følger med den mørkere metallen. Her trekker bandet mot prog, framfor den opprinnelige Black Sabbath-dyrkingen. Gjort med like glupsk musikalsk overbevisning: Store, fengende refrenger som kunne ledet an utgivelser av både ABBA, Fleetwood Mac, Kiss og, eh, Bon Jovi. Samtidig som bandets opprinnelige ambisjon om å tilhøre et alternativt syttitall, virker som å være skrudd fram et tiår. På bonusversjonen av albumet har til og med Pet Shop Boys’ «It’s a Sin» blitt Ghost sin egen syndsbekjennelse.

Vokalist og bandkonseptualist Tobias Forge er for første gang ikke en ny Papa. I stedet har han flyttet nedover i det katolske hierarkiet og blitt Cardinal Copia. De som primært elsker at Ghost også er utkledningsfest, trenger ikke å henge fra seg maska av den grunn. Pressebildene og musikkvideoen til «Rats» viser at Copia er utkledd, men med betraktelig sunnere hudfarge enn hans forgjengere.

Kardinalen har derimot samme vokale utfordringer. Stemmen bærer ikke nok. Noe som blir tydeligere i de mer luftige arrangementene. Den fjerde versjonen av gjengangermannskapet er nemlig musikalsk likandes, grunnleggende mild - men med hakket for mange instrumentale longører.

Det er også da man hører at metal-Grammyen bandet tok med seg sist vil bli en vanskelig prestasjon å gjenta.

Neste gang kommer de nok heller til å vinne for pop.

BESTE LÅT: «Dance Macabre»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder