STØRST I 2017: Astrid S hadde sitt store år i 2017 og vant derfor Årets Spellemann sist helg - til mange kommentatorers forferdelse som mente at Susanne Sundfør ble forbigått.
STØRST I 2017: Astrid S hadde sitt store år i 2017 og vant derfor Årets Spellemann sist helg - til mange kommentatorers forferdelse som mente at Susanne Sundfør ble forbigått. Foto: Kristiansen, Tore

Spellemann: Fortjent, Astrid S!

MUSIKK

Som tilårskommen musikk-kommentator føler jeg behov for å komme ungdommen litt i møte.

Publisert: Oppdatert: 27.02.18 21:25

Årets Spellemann-utdeling sist helg skapte bruduljer hos gode kolleger med kommentatorkraft (og i noenlunde samme alder) da forhåndsfavoritten til å vinne det gjeveste trofeet, Susanne Sundfør, ble «forbigått» av pur unge Astrid S.

Her var det gjort en åpenbar feil, mente musikk-kommentariatet.

Men Susanne Sundfør har ikke gjort noen feil. Astrid S har heller ikke gjort noen feil. Begge har gjort det aller meste riktig. Og det er min påstand at Spellemann-komiteen - som velger Årets Spellemann - heller ikke har feilet.

Den eneste feilen jeg ser ved årets utdeling er at Susanne Sundfør ikke nådde frem til noen som helst pris. Dét hadde hun fortjent. Men er det noe som er forutsigbart med Spellemannprisen, er det uforutsigbarheten til juryordningen. Men det er ikke dette årets kritikk handler om.

Da Astrid Smeplass ble født en hustrig oktoberdag i Rennebu i 1996 hadde jeg allerede jobbet med tre Spellemannpriser. Kritikken mot en utdatert og stokk stiv prisutdeling var allerede da glohet - og har vært det siden. Nettopp mangelen på vilje til å utvikle seg førte etter hvert til at Norge fikk alternative prisutdelinger som Hit Awards og Alarm, sistnevnte iherdig nedkjempet og effektivt fjernet av de samme aktørene som står bak Spellemannprisen.

For det handler om å utvikle seg. I takt med tiden. De siste ti årene har Spellemannprisen vært atskillig flinkere til å åpne øynene mot hva som skjer i deres egen bransje enn i de ti foregående årene. Jo, de kunne nok ha vært tydeligere i å kommunisere endringer, slik Spellemann-styreleder Marte Thorsby gjør i VG mandag når hun sier at «Årets Spellemann skal gis til artisten som har markert seg mest i året som gikk».

Det er jo derfor det heter Spellemannprisen 2017.

For det er en utbredt misoppfatning at Årets Spellemann skal gis på bakgrunn av «lang og tro tjeneste». Det står ingenting om dette i Spellemann-reglementet. Og Spellemannprisen 2017 skal gå til noen som har preget året, både salgs- og live-messig. Astrid S oppfyller de kravene så til de grader.

Det spiller heller ikke noen rolle at Astrid S ennå ikke har gitt ut et album. Dét står iallfall klart i reglementet; det er ingen krav til lengde i denne kategorien.

Og nå skal jeg hjelpe Spellemannkomiteen litt med kommunikasjonen, for det mine kommentator-kolleger ikke evner å innse, er at Årets Hederspris - i år fortjent til Mari Boine - sømløst har trådt inn som erstatning for det som alle tidligere trodde var Årets Spellemann.

Hederspris - det vitner om lang og tro tjeneste, det! Og bør være minst like gjevt som å få Årets Spellemann som i moderne tid mer og mer speiler året som gikk.

Susanne Sundfør har også rundet sitt første tiår som artist. Hun nærmer seg altså lang og tro tjeneste og bør være en snarlig favoritt til en hederspris, men nådde ikke helt opp mot Astrid S som Spellemannkomiteens favoritt til Årets Spellemann i år.

Det er ikke et «knefall for kommersialismen», slik en kommentator skrev - det er en helt naturlig utvikling av Spellemannprisen.

Her kan du lese mer om