ÅRETS MGP-GJENG: Fra venstre: Kim Ofstad, Mirjam Johanne Omdahl og Jonny Sjo i D’Sound, Chris Medina, Hank von Hell, Ingrid Berg Mehus, Erlend Bratland, Carina Dahl, Kjetil Mørland; Tom Hugo, Alexandra Rotan og Fred Buljo i kEiiNO, Adrian Jørgensen og Anna-Lisa Kumoji. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

VG anmelder alle Melodi Grand Prix 2019-låtene

Gled dere, lisensbetalere: NRK kommer neppe til å arrangerere Eurovision Song Contest neste år, uansett hvem som vinner den norske finalen.

Årets sanger fremstår mer profesjonelt fremdrevet enn på lenge, der flere låtskrivere bidrar med to låter.

Les også: Hank von Hell: – Når jeg kommer til Tel Aviv, blir det Hell Aviv

Flere kjente artistnavn er med. Kun ett av dem viser vinnerpotensial. Men dette er som kjent en konkurranse hvor mye rart kan skje.

Og vær du trygg – her kommer mye rart:

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Carina Dahl: «Can’t Hold Me Down»

2 av 6

Dahl prøvde seg i MGP i både 2011 og 2013. Seks år senere stiller trønderen med en låt fra et kollegie av ESC-låtskrivere med utgangspunkt i sentrale popland som Belgia og Sveits. Hvilket merkes. Bidraget er greit ferdigskåret kraftpop i SIA-kategorien. Proft, men særdeles lite spennende. Verset er så uinteressant at det er glemt før det er ferdig, og virker å eksistere bare for å gi pusterom i det høylytte og algoritmekalibrerte refrenget. Dahl synger godt, høyt og kraftig. Likevel lite vinnersærpreg å finne her.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Ingrid Berg Mehus: «Feel»

3 av 6

Mehus er «fairytalen» Alexander Rybak sang om, og i så henseende den eneste som har vunnet ESC som muse. 31-åringen mestrer også fiolinen, men bruker strengeinstrumentet til new age-pop for treningsstudio i stedet for nostalgisk kjærlighet og komposisjonsinstruksjoner. Stemmen er god og myk med passe mye luft. «Feel» sikter høyt og komplisert, men snubler dessverre i egne ambisjoner. Den kan definitivt bli populær i fiolinelektronikamiljøet på YouTube. (Ja, det finnes.) Dessuten oser både stemning og dynamikk av at låtskriverne har evner som kan få østeuropeiske fingre til å gå amok med mobilstemmene sine i en eventuell finale.

Rybak: – Gleder meg over at hele Norge får se henne

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

kEiiNO: «Spirit in The Sky»

4 av 6

Og nå en sak som ikke legger skjul på at den drømmer om en fremtid som Alan Walker-låt med hakket mindre depressivt klimafokus. Refrenget kan friste med triumferende fantasytrommer, høystemt vokalduett og egen joikegruppe som kor. Sannelig dukker det ikke opp et komplett joikinnslag etterhvert også. Tom Hugo Hermansen, som var med i 2018 og 2013 som artist, viser høy ESC-kompetanse på låtskriversiden her. Teksten er riktignok noe naturbarnsvevende tøv om å danse med feer, lytte etter ting som bæres med vinden og sjelens reise over himmelen. Verset har man helt glemt å skrive ferdig. Men låtens fornøyelige og skamløse kulturelle appropriasjon er artig. Dette kan bli moro live, forhåpentlig med de mektigste krankjøringene NRK kan oppdrive.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Anna-Lisa Kumoji: «Holla»

2 av 6

Årets andre fra låtskriverne Ashleuy Hicklin og Jeroen Swinnen. Denne med mer MGP-særpreg enn «Can’t Hold Me Down». På godt og vondt. «Holla» høres akkurat ut som låttittelen sin: overtent og krampaktig ungdommelig. Med vokal så hoiende og ulende at noen sporenstreks bør dobbeltsjekke om Anna-Lisa Kumoji egentlig er Mira Craig. Et friskt ungdommelig innslag, forsåvidt, men refrengets gaulende «ringdingadingdingdingding» er så enerverende at de knappe tre minuttene «Holla» bruker på å bli ferdig føles som det tredoble, minst.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Chris Medina: «We Try»

3 av 6

Medinas MGP-debut en forbausende lite egenartet popting om noe så urnorsk som i alle fall å prøve. Drevet frem av et insisterende Coldplay-mekanisk piano i et tempo som roper på vindmaskin. Den nå oslobaserte 35-åringen fra Chicago prøver sannsynligvis å få til en hit som uansett utfall kan fungere utenfor konkurransesystemet. En låt om utilstrekkelighet – som ikke er god nok.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Mørland: «En livredd mann»

2 av 6

2015-vinner Kjetil Mørland stiller med egen dialekt og nasjonalromantisk usikkerhet. Det burde han ikke gjort. Melodien i denne seige og snikende balladen er ikke så ille i seg selv, men likevel svak. Teksten er både merkelig krøkkete og full av enkle rim. «Fjell» rimer på «kveld», «ord» på «gror» og «mann» på «brann». Litt som Asbjørnsen og Moes eventyr om pannekaken altså, men uten den stigende spenningen. Selv om mannen i Mørlands låt også prøver å både rømme og svømme.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Adrian Jørgensen: «The Bubble»

4 av 6

Trønderne er ikke så fornøyde med representasjonen i den nye versjonen av regjeringen. I MGP har de fått mye mer plass. Selv om Bindal, der Adrian Jørgensen kommer fra, fylkesadministrativt tilhører Nordland, helt på grensen til Trøndelag. Den tidligere «The Voice»-deltakeren har covret «Despacito» på midtnorsk med Carina Dahl. Der fikk han vist hvor sterk han er i mann-og-dame-duetter. Dynamikken mellom ham og 2014-deltaker Oda Kvingedal Larsen er enda bedre her. «The Bubble» har flere tidligere norske MGP-vinnere bak, inkludert Kjetil Mørland (igjen). Den mangler det lille ekstra, men samspillet gjør denne oppstemte Of Monsters And Men-inspirerte duetten til et av MGP 2019s klart beste øyeblikk.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

D’Sound: «Mr. Unicorn»

2 av 6

Her er mye riktig på notepapiret: Ny-vokalist Mirjam Johanne Omdal («kjent» fra «The Voice») er en fleksibel og mer bevegende sanger enn Simone Eriksrud (som ga seg i fjor.) Rytmespesialistene Jonny Sjo og Kim Ofstad har vel knapt vært innom et feilslag siden 1974 eller deromkring. Og medlåtskriver Magnus Martinsen har satt signaturen sin på alt fra Nico & Vinz til Alan Walker. Likevel er «Mr. Unicorn» ikke bare en bisarr låttittel, men småglatt popfunk som ikke blir noe annet enn dyktig spill. I sum mye mindre interessant enn de kunstneriske kvalitene som ligger i bunn. Dessuten bør de maniske mengdene klein og misforstått vocoder sendes rett tilbake til Daft Punk.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Hank von Hell: «Fake It»

4 av 6

Hans-Erik Dyvik Husby prøvde seg med et rolig innslag i MGP for seks år siden. Her er han med noe mye mer skamløst. I den forstand at «Fake It» sannsynligvis er det nærmeste man kommer Husbys tidligere band Turboneger i Melodi Grand Prix. Kan aldri tenke meg at bandet er spesielt jublende for det. Strengt tatt stjeler den så mye fra andre låter, og legger seg så tett opptil nettopp Turboneger at det fremstår som både en kopi og en overivrig hyllest. Og teksten høres ut som den er skrevet i friminuttene på ungdomsskolen. Ignorerer man alt dette, er låten ganske god poppunk. Faktisk overraskende frisk i denne monotone forsamlingen av halvelektronisk popmusikk. «Fake it ’til you make it» har nok indirekte alltid vært Husbys motto. Her kan det sannelig se ut som om han kan gjøre det til virkelighet.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Erlend Bratland: «Sing For You»

3 av 6

Bratland klarte nesten å vinne MGP i 2015 da Mørland og Scarlett knepent tok seieren. Her er han tilbake i konkurransen med en sang om å synge en sang. Full av følelser utenpå kroppen, båret fram av Bratlands bevrende, nesten mørkgråtende vokal. Arvid Solvang (som har jobbet mye med Maria Mena) har bidratt på en kraftballade som fremstår som en dramatisk nattasang. Fire toner opp til refrenget er i disse ører nesten komisk like refrenget på Robbie Williams’ «Feel». Det gjør ingenting. Problemet til «Sing for You» er at den har lyst til å være stor og mektig, men blir for teatralsk og parodisk for sitt eget beste.

* Alle bilder: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder