ALENE: Lars Vaular danser helt alene på smakebiten på sitt kommende album. Foto: SONY

Låtanmeldelse Lars Vaular: «Kroppsspråk»: Ensom dans

Danser med tårer i øynene.

5 av 6

LÅT: HIPHOP
Lars Vaular
«Kroppspråk»
(Columbia/Sony)
I noe polarisert diskusjon på debattsidene til NRK foregår det for øyeblikket en uenighet om hvorvidt menn skal kunne snakke om følelsene sine. Som i om de skal være stille sammen, eller om de skal tørre å gråte sammen. For så vidt også den samme problemstillingen som Per Petterson har basert hele sitt forfatterskap på.

Lars Vaular har vært innestengt i sine egne udyr siden en eksplosjon av en avslutningsforestilling på Øyafestivalen. Som i at vi nesten ikke har hørt noe til ham. Han har nærmest faset seg selv ut. Det har vært personlige årsaker til det. I noen akkurat passe åpne intervjuer med avisene i Bergen i forkant av lanseringen av «Kroppspråk» kommer det fra at dette henger sammen med et samlivsbrudd.

Og ønsket om å ikke komme tilbake før han faktisk har noe å si.

Det har han definitivt nå.
Selv om han ikke helt klarer å få det ut.
Ikke fordi han ikke vil, men fordi han for første gang mangler ordene.
Om 666-trilogien representerte den breiale og tøffe Vaular, er «Kroppspråk» dens rake motsetning. Det er en underdanig og nærmest hjelpesløs rapper som ikke har noe å tape. Som åpner med å innrømme at verken kan synge eller danse. Og fortsetter med at man må synge med stemmen man har, og danse som om man er gal.
Og som han synger. Det er som han vrir seg selv ut som en tung klut, og roper inn i et dansegulv som er sviende tomt.

Produksjonen til Frode Kvinge Flatland er denne gangen et tungt, melankolsk houseriff i samme nabolag som Mr. Fingers sin eminente «Mystery of Love». Det er en enkel sammenligning, men passer inn i fortellingen. Ikke bare fordi Kanye West brukte den som utgangspunkt for «Fade» på 2016-albumet sitt «The Life of Pablo». Men fordi den tunglynte bunnen i produksjonen mer enn betoner den nitriste teksten. Og fordi teksten legger seg mer mot en blanding av smerteterskelen til Morrissey og The Smiths i møte med Ultravox sin 1984-hit «Dancing with tears in my eyes». Der linjen «når det beste ikkje er godt nok» bør være med i samtlige diskusjoner om hvordan menn viser følelser framover.
For det viktigste er fremdeles alle de ordene som ikke blir sagt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder