Konsertanmeldelse: Metallica, Telenor Arena

Trivselsfaktoren trumfer presisjonsnivået når Metallica spiller opp til dans i 2018. Det er helt greit.

  • Marius Asp

Artikkelen er over to år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

De hadde neppe sett det for seg da de spilte øvingslokalene i filler for snart 40 år siden, men Metallica har på sine gamle dager blitt det nærmeste verden kommer et metalband for hele familien.

Vel er det en viss overvekt av jakkemerker, ølånde og hardt prøvede manker blant de 23.000 oppmøtte i Telenor Arena denne onsdagskvelden. Men ivrige barn og deres tålmodige besteforeldre hører også naturlig hjemme her.

Slik må det nesten være for et kjempesvært band med den kreative middagshøyden trygt i bakspeilet. Og det gir et visst håp om at lek og overskudd vil dominere det som skal skje på den nesten mikroskopiske scenen plassert midt i lokalet.

Nostalgitripp

James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammett og Robert Trujillo går tradisjonen tro på scenen til de mektige tonene av Ennio Morricones «Ecstasy Of Gold». Derfra kaster kvartetten seg ut i to av høydepunktene fra sistealbumet «Hardwired To Self-Destruct», det glefsende tittelkuttet og massive «Atlas, Rise!».

Den kolossale responsen som utløses av påfølgende «Seek And Destroy» fra debutalbumet «Kill ‘Em All» sier imidlertid alt om hva som er dynamoen i konsertopplevelsen: Nostalgi.

les også

Konsertanmeldelse: Kvelertak, Telenor Arena

«Welcome Home (Sanitarium)» utgjør et annet tidlig høydepunkt i så måte, selv om det skrangler betraktelig mer av både Hetfields stemme og Ulrichs rytmikk i clean-partiene av låten. Den ellers steintøffe ferskvaren «Now That We’re Dead» skjemmes på sin side av et pinlig fellestromme-opptrinn de med fordel kunne lagt igjen i bandterapirommet.

De bevegelige skjermene som kretser over scenen er et subtilt, men effektivt virkemiddel. Ikke minst når musikken – tross volumet – truer med å bikke over i det søvndyssende, som på blodfattige «Confusion».

Hyller a-ha

Andre ganger bidrar blikkfangene til å løfte musikken ytterligere, enten de oppfører seg som morbide kinesiske lykter («For Whom The Bell Tolls») eller lava akkompagnert av pyro («Creeping Death»).

En gedigen sjarmøretappe innledes med Kirk & Robert i vill ferd gjennom a-has «Take On Me», der sistnevnte er tildelt rollen som Morten Harket. Det gjør kontrasten til Cliff Burton-hyllesten hans like etterpå desto mer rørende.

les også

Plateanmeldelse: Metallica - «Hardwired...To Self-Destruct»

En mesterlig tapning av «Sad But True» innleder avslutningen av showet. Den følges av klassikere som «One» (som dessverre hamres ut på viddene av Ulrich) og en mektig «Master Of Puppets», med «Enter Sandman» som et verdig punktum – selv om det kunne blitt satt en halvtime tidligere.

les også

Metallica forbløffet over Silje Renates spørsmål

«Is the Metallica family here tonight?», spør Hetfield på et punkt. Folkets svar til den joviale frontmannen er et rungende ja, og en familiefest ble det jo – i det minste om man legger godviljen til.

Mer om

  1. Musikkanmeldelse
  2. Metallica

Flere artikler

  1. Metallica-vokalist tilbake på rehab – utsetter turné

  2. Underholdningsnytt

  3. Konsertanmeldelse av Astrid S: Prisen for popen

  4. Konsertanmeldelse: The Cure, Øyafestivalen: Passe goth

  5. Konsertanmeldelse Post Malone: Skuldertrekkplaster

Fra andre aviser

  1. Metallica demonstrerer i Trondheim at de fremdeles kan lage et imponerende show

    Aftenposten
  2. Metallica prøvde seg på «Take on me» i Telenor Arena

    Aftenposten
  3. Anmeldelse: Bunnsolid fra Metallicas norske favoritter i Bokassa

    Aftenposten
  4. Madrugada spilte med en intensitet som måtte kunne høres over hele byen

    Aftenposten
  5. Sekser til The Sound of Music: «Den ultimate musikalopplevelsen»

    Aftenposten
  6. Aviciis familie i åpent brev: – Han orket ikke mer. Han ville få fred.

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder