1 av 7ROCKET BÆRUM: James Hetfield og resten av Metallica.NTB SCANPIX

Konsertanmeldelse: Metallica, Telenor Arena

  • Marius Asp
Publisert: Oppdatert: 03.05.18 08:24
MUSIKK

Trivselsfaktoren trumfer presisjonsnivået når Metallica spiller opp til dans i 2018. Det er helt greit.

De hadde neppe sett det for seg da de spilte øvingslokalene i filler for snart 40 år siden, men Metallica har på sine gamle dager blitt det nærmeste verden kommer et metalband for hele familien.

Vel er det en viss overvekt av jakkemerker, ølånde og hardt prøvede manker blant de 23.000 oppmøtte i Telenor Arena denne onsdagskvelden. Men ivrige barn og deres tålmodige besteforeldre hører også naturlig hjemme her.

Slik må det nesten være for et kjempesvært band med den kreative middagshøyden trygt i bakspeilet. Og det gir et visst håp om at lek og overskudd vil dominere det som skal skje på den nesten mikroskopiske scenen plassert midt i lokalet.

Nostalgitripp

James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammett og Robert Trujillo går tradisjonen tro på scenen til de mektige tonene av Ennio Morricones «Ecstasy Of Gold». Derfra kaster kvartetten seg ut i to av høydepunktene fra sistealbumet «Hardwired To Self-Destruct», det glefsende tittelkuttet og massive «Atlas, Rise!».

Den kolossale responsen som utløses av påfølgende «Seek And Destroy» fra debutalbumet «Kill ‘Em All» sier imidlertid alt om hva som er dynamoen i konsertopplevelsen: Nostalgi.

«Welcome Home (Sanitarium)» utgjør et annet tidlig høydepunkt i så måte, selv om det skrangler betraktelig mer av både Hetfields stemme og Ulrichs rytmikk i clean-partiene av låten. Den ellers steintøffe ferskvaren «Now That We’re Dead» skjemmes på sin side av et pinlig fellestromme-opptrinn de med fordel kunne lagt igjen i bandterapirommet.

De bevegelige skjermene som kretser over scenen er et subtilt, men effektivt virkemiddel. Ikke minst når musikken – tross volumet – truer med å bikke over i det søvndyssende, som på blodfattige «Confusion».

Hyller a-ha

Andre ganger bidrar blikkfangene til å løfte musikken ytterligere, enten de oppfører seg som morbide kinesiske lykter («For Whom The Bell Tolls») eller lava akkompagnert av pyro («Creeping Death»).

En gedigen sjarmøretappe innledes med Kirk & Robert i vill ferd gjennom a-has «Take On Me», der sistnevnte er tildelt rollen som Morten Harket. Det gjør kontrasten til Cliff Burton-hyllesten hans like etterpå desto mer rørende.

En mesterlig tapning av «Sad But True» innleder avslutningen av showet. Den følges av klassikere som «One» (som dessverre hamres ut på viddene av Ulrich) og en mektig «Master Of Puppets», med «Enter Sandman» som et verdig punktum – selv om det kunne blitt satt en halvtime tidligere.

«Is the Metallica family here tonight?», spør Hetfield på et punkt. Folkets svar til den joviale frontmannen er et rungende ja, og en familiefest ble det jo – i det minste om man legger godviljen til.

Denne artikkelen handler om