NORGES HÅP: KEiiNO på scenen under øvelsene i Tel Aviv forrige uke.

NORGES HÅP: KEiiNO på scenen under øvelsene i Tel Aviv forrige uke. Foto: Thomas Hanses, Eurovision

Eurovision Song Contest, semifinale 1 og 2: VG anmelder alle låtene

Denne uken skjer det. Før den store finalen i Tel Aviv førstkommende lørdag, må alle deltagerlandene kvalifisere seg i semifinale enten tirsdag eller torsdag.

De eneste som er garantert plass i finalen uansett, er vertslandet Israel, samt de fem store: Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. Norge og trioen KEiiNO skal i ilden som nummer 15 i semifinale 2.

VGs musikkanmeldere Marius Asp og Tor Martin Bøe har lyttet på alle låtene, og her er dommen. I tillegg skal VG kaste terning på hver eneste opptreden tirsdag, torsdag og lørdag, så det er bare å følge med utover i uken.

KLARE: Norske KEiiNO, f.v. Fred Buljo, Alexandra Rotan og Tom Hugo. Foto: Edward Knai Nilsen

SEMIFINALE 1 TIRSDAG – anmeldt av Marius Asp:

Terningkastene ligger under hver låt.

1. Kypros:

Tamta – «Replay»

Vi starter midt i popkulturens smørøye: Kypros. Den tredje største øya i Middelhavet har engasjert en gresk-georgisk sanger og en svensk-gresk låtskriver til å lage sitt bidrag av året, men «Replay» høres først og fremst ut som alle sololjede popklisjeer anno 2019 ristet rundt i en gedigen strandbar-blender. Refrenget er utstyrt med noe som minner om et hook, men det blir for ordinært i en sammenheng som denne.

VG:s terninger viser 3 prikker

2. Montenegro:

D-Mol – «Heaven»

D-Mol starter også sitt pop-epos «Heaven» med tropiskdunstende synthakkorder, men det er en langt mer leken – for ikke å si forrykt – affære vi blir servert her. Det montenegrinske vokalensemblet, satt sammen for anledningen, fornekter seg ikke: Her forekommer skamløse moduleringer, «etnisk» instrumentering, Nashville-country-vibb og en generell uvilje mot begrensninger. Vanskelig å motstå, selv om hjernen skriker nei.

VG:s terninger viser 4 prikker

3. Finland:

Darude & Sebastian Rejman – «Look Away»

Husker du Darude? Den finske trance-produsenten gjorde reint bord med «Sandstorm» – en moderne klassiker, intet mindre – rundt årtusenskiftet. Med «Look Away», adekvat sunget av Sebastian Rejman (med et lite trekk for ruskete uttale her og der), har han strukket seg mot det samme episke uttrykket – uten helt å nå opp til himmelens tak. Denne kunne faktisk gjerne vært enda finskere.

VG:s terninger viser 4 prikker

POLEN: Jentekvartetten Tulia. Foto: Grzegorz Gołębiowski

4. Polen:

Tulia – «Fire of Love (Pali się)»

Den polske jentegruppa Tulia parafraserer Beatles’ «I Am The Walrus» allerede i første linje av «Fire Of Love», og derfra ramler overraskende gromme referanser inn – fra Black Sabbath til japansk pop, for å nevne noe. Mange vil nok hate dette lidenskapelig, men rent musikalsk er det en låt man (nesten) kan ønske å vende tilbake til etter at konfettien har lagt seg over Tel Aviv. Det sier noe.

VG:s terninger viser 5 prikker

5. Slovenia:

Sala Kralj & Gasper Zantl – «Sebi»

Om du trenger et eksempel på at et i utgangspunktet tidsriktig lydbilde kan resultere i et kjipt og grått sluttprodukt: Hello, Slovenia. Det er ribbede beats og luftig vokal som forsøksvis driver «Sebi», men selve låten – som lett kunne lydlagt en hvilken som helst spa-reklame – er glemt allerede innen man er ferdig med å høre på den.

VG:s terninger viser 2 prikker

6. Tsjekkia:

Lake Malawi – «Friend of a Friend

Jøye meg. Mye tyder på at Tsjekkia er velsignet med et popband som stilistisk ligger et sted mellom Phoenix og Donkeyboy. Ikke så helt verst, med andre ord. «Friend of a Friend» er en fengende og smart låt, til tross for at tekstlinjen «she was my neighbor/ when we were thirteen/ she moved back in» høres ut som den er fremført av Harald Eia i rolle som britisk gatepoet.

VG:s terninger viser 4 prikker

7. Ungarn:

Pápai Joci – Az Én Apám

Idet man mistenker at verden har gått av hengslene, og at brorparten av ESC-låtene har et eller annet gående for seg, står heldigvis Ungarn parat til å hente det hele ned på jorda. Her er det fint lite å hente: Pápai Joci synger følsomt og greit, men en underutviklet melodi og fantasiløst komp gjør hverken ham eller dette skallet av en ballade noen tjenester.

VG:s terninger viser 2 prikker

8. Hviterussland:

ZENA – «Like It»

«Like It»? Tja. Hviterussland har i alle fall ikke sovet i poptimen. Dette habilt sammensnekrede og temmelig fengende bidraget inneholder det meste en hit skal bestå av i 2019, inkludert en vag referanse til Rihanna i refrengets melodilinje. Den har nok en viss sjanse til å nå langt i finalen, men ZENA høres først og fremst ut som Zara Larsson på en grå og forglemmelig regnværsdag.

VG:s terninger viser 3 prikker

9. Serbia:

Nevena Bozovic – «Kruna»

Kraftballadenes tid er ikke forbi. I det minste ikke i Serbia. «Kruna» starter riktignok vakkert og raffinert, men klimakset – som formelig bønnfaller om å bli akkompagnert av en vindmaskin under finalen – ligger hele tiden der og blinker i horisonten. Det låter akkurat like intetsigende og anmassende som denne helt egne Eurovision-sjangeren har en tendens til å gjøre.

VG:s terninger viser 2 prikker

10. Belgia:

Eliot – «Wake Up»

Den belgiske The Voice-deltageren Eliot Vassamillet er en av disse følsom-ruskete popsangerne det finnes så mange av akkurat nå. «Wake Up» er et velprodusert og gjennomtenkt bidrag fra et land som ofte har vist seg mer eventyrlystne i Eurovision tidligere. Den låter proft, helt enkelt. Men det spørs om ikke det blir i tryggeste og streiteste laget.

VG:s terninger viser 3 prikker

11. Georgia:

Oto Nemsadze – «Keep On Going»

Pompøse selvhjelpsballader har utvilsomt en plass i verden, men «Keep On Going» er en akutt hodepine av en låt. Og Oto Nemsadze gauler den ettertrykkelig over i parodiens verden. Dette lukter møllkuler og kald krig.

VG:s terninger viser 1 prikker

AUSTRALIA: Kate Miller-Heidke. Foto: Thomas Hanses/Eurovision

12. Australia:

Kate Miller-Heidke – «Zero Gravity»

Australia er et av landene som kan tillate seg å herje litt med ESC-formatet, outsidere som de er. «Zero Gravity» er en sjarmerende, klassisk-flørtende liten knallperle av en poplåt, løftet høyt av de operatiske musklene til Kate Miller-Heidke, som muligens er det nærmeste vi kommer en diva i årets Eurovision-sirkus. Morsomt og annerledes, selv om tanken på å høre denne låten utenfor konteksten frister omtrent like mye som en rektoskopi.

VG:s terninger viser 4 prikker

ISLAND: Trioen Hatari. Foto: Íris Dögg Einars

13. Island:

Hatari – «Hatrið mun sigra»

Heisann, her går det unna. Antikapitalistisk BDSM-performancekunst lydlagt med industriell elektropunk og vrælesynging er ikke hverdagskost. Det er ikke Eurovision-låter med tittelen «Hatet vil seire» heller. Men til tross for gode intensjoner og forfriskende ambisjoner: Hatari er et helvete å høre på. Det spørs om kapitalismen ikke vil overleve dette også.

VG:s terninger viser 2 prikker

14. Estland:

Victor Crone – «Storm»

Estlands svar på John Mayer gjør sitt beste for å bære florlette «Storm» til allsangens tinder, uten helt å lykkes. Verset er tilbakeholdent og flott, mens refrenget faller flatt i bakken – her mobiliseres hver eneste melodiske klisjé i låtskriverhåndboken bestemt og hardhendt.

VG:s terninger viser 3 prikker

15. Portugal:

Conan Osíris – «Telemóveis»

Jøss. Conan Osíris tar oss tilbake i den eurovisjonære sonen der alt tilsynelatende er mulig. Denne perkussive og pussige hybriden mellom folkesang og fragmentert elektronika burde ikke fungert like godt som den gjør, og den har neppe en snøballs sjanse i helvete til å prege årets Eurovision på noe vis. Men som et gøyalt avbrekk fra alle låtene som høres ut som om de er pønsket ut bak lukkede gardiner på et styrerom, fungerer den overraskende bra.

VG:s terninger viser 5 prikker

16. Hellas:

Katerine Duska – «Better Love»

Hellas henter fram paukene! Katerine Duska går Florence Welch i næringa på «Better Love», og grekeren synger denne storslåtte, allsangbare pophymnen med noe som ligner levd liv. Synd med låten, da, som ikke engang greier å runde det andre refrenget før den begynner å kjede.

VG:s terninger viser 3 prikker

17. San Marino:

Serhat – «Say Na Na Na»

Tiden har åpenbart løpt fra San Marinos begrep om hva en poplåt skal og bør være. Den tyrkiske sangeren og TV-personligheten Serhat prøver nok å fremstå som en beleven, verdensvant type på den daffe og daterte danselåten «Say Na Na Na», men han høres mest av alt ut som en fyr som desperat speider etter noen han kan putte en pille i drinken til.

VG:s terninger viser 1 prikker

SEMIFINALE 2 TORSDAG + DE SEKS STORE – anmeldt av Tor Martin Bøe:

Terningkastene ligger under hver låt.

1. Armenia:

Srbuk – «Walking Out»
Første ut i andre semifinale er en framoverlent popsak. Framifrå vokalarbeid fra Srbuhi Sargsjan, som blant annet kan skilte med en fjerdeplass i The Voice i Ukraina. Selv om hun altså er fra Armenia. Uansett: «Walking Out» er en SIA-inspirert kraftballade med et ganske trivielt melodibilde vi lett hadde glemt med en annen vokal. Her har vi derimot en sanger som fint kan finne på å slå hele Tel Aviv i bakken om hun klarer å gjenskape de Mariah Carey-høye tonene live. Sannelig er det ikke modulering her også. Kjekt.

VG:s terninger viser 4 prikker

IRLAND: Sarah McTernan. Foto: RTÉ 2019/Lili Forberg


2. Irland:

Sarah McTernan – «22»
Nok en The Voice-deltager. McTernan har vært med i sitt hjemland. Til Eurovision gir hun en søtlig gitarballade som man ikke blir irritert av å høre på, men som kan høres ut som en raskere versjon av fjorårets bidrag fra den grønne øya. I alle fall ideen om låten. Aner ikke hva hun sikter til med tallet i tittelen, men hun kommer i alle fall høyere oppe enn det i finalen. Som hun garantert går videre til.

VG:s terninger viser 3 prikker


3. Moldova:

Anna Odobescu – «Stay»
Kveldens tredje låt og andre ballade har hatt både dansker og svensker innom på komponistsiden. Det hører man på den håpløse teksten som fråtser i velbrukte linjer som «it’s now or never» og får «stay» til å rime på «no matter what they say». Kjempegodt jobba. Odobescu roper ordene ut fullstendig uten finfølelse på studioversjonen, så her kan man allerede nå begynne å grue seg til hvordan hun klarer seg på scenen.

VG:s terninger viser 2 prikker


4. Sveits:

Luca Hänni – «She Got Me»
Debutplata hans heter «My name is Luca», men ikke bruk Suzanne Vega mot ham. Dette er en real grom poplåt med et refreng man faktisk kan huske. Hänni er både modell og artist, og har vært med på det sveitsiske laget under VM i Wok (helt sant). Her prøver han seg på en gryterett som høres ut som om Justin Timberlake skulle laget fjorårets annenplass, Kypros sin«Fuego». Latinske festrytmer fra gjøkurnasjonen er akkurat så klokkerent idiotisk genialt som man ikke skulle tro. Her er det bare å fyre inn penger hos bookmakerne.

(NB. I dagens papirutgave ble det ved en feiltagelse satt terningkast 3 på denne låten. Riktig terning er altså 5)

VG:s terninger viser 5 prikker


5. Latvia:

Carousel – «That Night»

Latvisk indiepop med countryknekk, med mer enn en anelse av First Aid Kit. Søtt og nynnbart, ja visst. Dessuten akkurat passe minimalistisk. Utfordringen er at man sitter igjen med et eneste langt og ganske så repetitivt refreng som virker å gjenta seg selv til det rent parodiske. Det er en grunn til at søstrene Johanna og Klara Söderberg har litt flere triks enn å bare fint gitarspill. Men inni mellom alle de andre seige og saktmodige følelsene her stikker denne seg absolutt positivt og frisktpustende ut.

VG:s terninger viser 3 prikker


6. Romania:

Ester Peony – «On a Sunday»
Mer elektropop i skjæringspunktet mot R&B. Denne s ut som Highasakite fra et alternativt univers der det plutselig har blitt viktig med gitar. Mye elegant og fint skjer i arrangementet her. Låten klarer aldri å slepe seg fram til de interessante stedene den har lyst til å være. Samtidig må vi ikke glemme dette et av de mest interessante bidragene fra Romania på årevis, så de som synes slikt skal honoreres kan definitivt begynne å juble.

VG:s terninger viser 2 prikker

DANMARK: Leonora. Foto: Thomas Cato, Eurovision

7. Danmark:

Leonora – «Love Is Forever»
Firespråklig bidrag fra Danmark, inkludert egne blide konsonanter. Leonora gjør sitt for at vi skal huske den tyske 1995-hiten «Lemon Tree» nok et år. «Love is Forever» er fryktelig søt første gang man hører den. Etter hvert føles søtsmaken like holdbar og varig som hvilken som helst tyggegummi med lakrissmak. Og er det egentlig et refreng man har lyst til å huske? Samtidig er dette avsluttende, paneuropeiske grepet med det internasjonale kjærlighetsspråket ikke rent så lite sjarmerende da. Om Eurovision kun handlet om sjarm kunne man bare begynt å rigge til finale i København 2020 umiddelbart.

VG:s terninger viser 4 prikker

SVERIGE: John Lundvik, her på scenen under den svenske finalen. Foto: CLAUDIO BRESCIANI / TT NEWS AGENCY


8. Sverige:

John Lundvik – «Too Late for Love»
Danskene mener kjærligheten er evigvarende, men Sverige mener det allerede er for seint. John Hassim Lundvik har en myk bunnklang i vokalen, selv når han tar i som hardest på refrenget. Dette er kanskje årets mest behagelige og minst oppfinnsomme låt, og kan til dels minne om en blanding av Østerrikes 2018-bidrag og en hvilken som helst Kygo-låt. Refrenget er ikke stort nok til å nå helt til toppen, selv om den skamløse bruken av gospelkor på slutten tenderer mot en overbevisende og troverdig hallelujastemning.

VG:s terninger viser 3 prikker


9. Østerrike:


Pænda – «Limits»
Denne nydelige produserte saken kunne like gjerne vært et norsk bidrag i Emilie Nicolas-klassen. Gabriella Horn, som hun egentlig heter, begynner nesten som en positiv Portishead-låt, som viser seg å være den definitivt mest interessante balladen i den andre semifinalen. Skjørt og forsiktig, men med et litt for svakt refreng. Redd for at dette blir for stillestående i levende live. Selv om teksten – ironisk nok – altså handler om å ta det mer med ro og kjenne sine egne grenser.

VG:s terninger viser 5 prikker


10. Kroatia:

Roko – «The Dream»
Selvsagt drømmer vi alle om kjærlighet. Det er bare litt trist at grunnen til det er at vi sovner før denne seige og fryktelig uinteressante synthballaden er ferdig. Svulstig og nesten provoserende dårlig produsert er det også. 18 år gamle Roko Blažević har tragisk nok en av årets sterkeste vokalprestasjoner, men det er vanskelig å få med seg i søvne. Fint om noen kan sende ham en skikkelig låt neste gang.

VG:s terninger viser 1 prikker


11. Malta:

Michaela – «Chameleon»
Sannelig har ikke Malta endelig klart å få til å lage den låten de har prøvd å lage hvert år. «Chameleon» høres muligens ut som tonnevis av popsanger man har hørt før. Dessuten hører nesten ikke refrenget sammen med verset. Det gjør absolutt ingenting. Michela Pace er jevngammel med Kroatias deltager og en fleksibel vokalist som får Malta til å være minst like dansbare som Rihanna. Her er det tonnevis av utvidet gøyalt sydlandsk kompetanse som Sveits gjerne skulle hatt litt mer av.

VG:s terninger viser 4 prikker


12. Litauen:

Jurijus Veklenko – «Run with The Lions»
Usigelig treig og intetsigende seig ballade med sovende synthbass og frekk trommemaskinvirvel. Jaggu er det ikke et eller annet etnisk rop inni der også. Veklenko synger som en som tror man må synge slik for å være med Eurovision: Intenst flatt og sjelløst. Mulig at noen egentlig har tenkt at dette kunne være en låt til rulleteksten på den kommende nyinnspillingen av «Løvenes Konge». Det måtte i så tilfelle være for å få folk til å komme seg fortest mulig ut av kinoen.

VG:s terninger viser 2 prikker

RUSSLAND: Sergey Lazarev er blant oddsfavorittene. Foto: Thomas Hanses/Eurovision


13. Russland:

Sergej Lazarev – «Scream»
En voldsom kraftprestasjon, der man kjører på med alt man har for å få resultatet til å bli større enn stort. Lazarev ble nummer tre i finalen i 2016 og treffer (selvsagt) fremdeles høye toner lenge og kirurgisk presist. Som låt er «Scream» fryktelig uinteressant, seigsuppete og symfonisk dørgende kjedelig. Med kjempestor vindmaskin på scenen kan det bli fint. Utover det er Russlands forsøk på å skrike primært bedøvelse tilsatt musikk.

VG:s terninger viser 2 prikker


14. Albania:

Jonida Maliqi – «Ktheju tokës»
«Vend tilbake til landet» skal visst tittelen her bety. Altså myntet på alle millionene som har emigrert fra Albania, ikke minst under Kosovokrigen. Absolutt ikke det dummeste stedet å kjøre en slik kampanje, siden det finnes flerfoldige eksil-albanere i Eurovision-land. Som låt faller derimot denne melankolske bosetningsreklamen mellom flere nye boligfelt. Maliqi synger nydelig, ja visst. Arrangementet føles ekte, nært og såkalt etnisk. Men hvor er egentlig låten?

VG:s terninger viser 2 prikker

KEiiNO: Tom Hugo, Alexandra rota og Fred Buljo i Tel Aviv. Foto: Thomas Hanses/Eurovision


15. Norge:

KEiiNO – «Spirit in the Sky»
Norges bidrag har vel egentlig ikke blitt særlig mye sterkere siden den norske finalen i mars. Vi trenger ikke pirke mer i likheten til Finlands 2018-bidrag, men heller se på at resultatet fremdeles er ganske rotete, der tre helt greie vokalister vil veldig mye. Og får det definitivt til i refrenget. Samtidig som helheten ikke er like mektig som man kanskje skulle ønske at den var.

VG:s terninger viser 4 prikker

BETTINGFAVORITT: Nederlandske Duncan Lawrence. Foto: SANDER KONING / ANP


16. Nederland:

Duncan Laurence – «Arcade»
Nederland sender en vokalist som har hørt mye på Coldplay. Duncan Laurence har til og med nesten samme frasering som Chris Martin. Samt framstår like skjør når han legger fram teksten. Om det er det som gjør dette bidraget så populært skal ikke konkluderes med her. I alle fall er denne kraftige balladen om å tape i kjærlighet helt i toppsjiktet blant vinnerfavorittene. En mild og passe god sak, akkurat passe hjerteskjærende til at favorittstempelet kan fortsette og dunke til målpassering. Selv i et låtrigg som dette, der man virkelig må lete for å finne andre bidrag enn ballader.

VG:s terninger viser 4 prikker


17. Nord-Makedoni:a

Tamara Todevska – «Proud»
Nok en deltager som har vært med før. Her må vi så langt tilbake som 2008. Todevska andre finalebidrag har et godt og tydelig budskap om å være stolt av seg selv for den man er. Det synger hun imponerende greit og kjedelig arrangert på en låt som like gjerne kunne vært et pauseinnslag. Ikke at man ikke kan være stolt av det, altså.

VG:s terninger viser 2 prikker


18. Aserbajdsjan:

Chingiz – «Truth»
Endelig litt tempo igjen. Chingiz heter egentlig Çingiz Mustafayev og har også vært med i den ukrainske versjonen av The Voice. Her begynner vi altså og slutter med tidligere The Voice-deltagere. Låten har for så vidt et ganske greit elektrodystert riff og et refreng som kan brukes effektiv i både hverdags- og selskapslivet. Ingenting er så effektivt som å synge «shut up about it». Unntatt her da.

VG:s terninger viser 3 prikker

VERTSLANDET OG DE FEM STORE:


Israel:

Kobi Marimi – «Home»
Hakket tryggere fra Israel enn fjorårets kaklende vinner. Og – overraskelse – NOK en ballade. Eurovisionfinalen 2019 kan bli kvelden med lavest kollektiv puls noensinne. Marimi har en kjempestor balladestemme som pakker seg rundt et enkelt piano, og en slående likhet med en viss Freddie Mercury. Vokalharmoniene som låten bygges ut med er dessuten imponerende musikalmektige og intense. Men om det er dette man kaller å komme hjem, tror jeg faktisk jeg vurderer å flytte ut i skogen.

VG:s terninger viser 3 prikker

FRANKRIKE ilal Hassani. Foto: Fifou, Eurovision

Frankrike:

Bilal Hassani – «Roi»

Her har fjorårets franske deltager, Madame Monsieur, vært inne med komponistfingre. Bilal er en ekstremt likandes kar som hadde fortjent et betraktelig bedre materiale å jobbe med. Han løfter låten – spesielt i de lange kontrollerte refrengtonene (enda en slik) og det nesten rappende mellomspillet. Hvilket altså ikke hjelper så mye når utgangspunktet er både ordinært, middels og direkte skrøpelig. Han sikter mot å bli konge, men dette tynnslitte opplegget her kan fint bidra til at Frankrike kan bli kronet med en enda mer intetsigende plassering enn fjorårets trettendeplass.

VG:s terninger viser 2 prikker


Italia:

Mahmood – «Soldi»

Italias bidrag begynner ganske lettbent og gøyalt, tempomessig nært fjorårets gode politiske bidrag. Men dette handler om penger, og klarer ikke helt å følge opp forventningene. Etter hvert bli pengegaloppen bare manisk og monoton som noen som flipper en bunke hundrelapper ut av hånden. Å være n av årets mest urbant produserte og ungdommelig fristende låter hjelper ikke når det eneste den har er følelsen av å være ung.

VG:s terninger viser 2 prikker


Spania:

Miki «La venda»

Her synges det om ha bind for øynene. Om det er noe spanjolene helt klart har, så er det bind for de øynene som har fått med seg at det skal være ballader og bare ballader i årets Eurovision. «La Venda» er endelig en låt der det skjer noe. Selv om det er mulig at man har blandet «skje noe» med «kast inn alle instrumentene man kommer på». «La Venda» starter som en morsom og gøyal låt, og blir bare mer og mer høyrøstet etter det. Lytt etter den på strandbar i sommer – og dans.

VG:s terninger viser 4 prikker


Storbritannia:

Michael Rice – «Bigger than Us»

Sveriges John Lundviks andre bidrag til årets Eurovision. Michael Rice gjør en ganske grei ballade til noe mye større (sic) enn seg selv. Det er et overraskende godt og verdig refreng her til Storbritannia å være. Spesielt når alt leder opp til en god og svevende avrunding der det – sannelig – kommer et gospelkor inn på slutten. Jepp, akkurat som den svenske låten. Øyensynlig et Lundviksk varemerke det der.

VG:s terninger viser 4 prikker

TYSKLAND: Duoen S!sters. Foto: NDR/Hendrik Lüders


Tyskland:

S!sters – «Sister»

Tysklands bidrag fremføres av en duo med et navn som er umulig å google. Utover det høres det så lite tysk ut at jeg måtte dobbeltsjekke flere ganger. I stedet er dette en ganske amerikansk og rolig – gjett hva – oppbyggelig pianodrevet ballade. Den høres ut som den vil strekke seg mot de høyeste høyder, men ender opp med å bli en sånn passe irriterende lillesøster. «Sorry for the drama» synges det. Fiffig at bandet har samme navn som sangen sin, tenker jeg.

VG:s terninger viser 3 prikker

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder