ØYE TIL ØYE: Neil Young demonstrerer praktisk bruk av den gamle Seigmen-tekstlinjen «jeg lukker et øye - og ser alt». Foto: WARNER

Albumanmeldelse Neil Young «Colorado»: I klimabrøl og kjærlighet

Det er håpløst, og Neil Young gir seg ikke.

VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: ROCK
Neil Young & Crazy Horse
«Colorado»
(Reprise/Warner)

Tall har en tendens til å stå sentralt i all Neil Young-omtale. Så her er de med en eneste gang: 73 (alder). 39 (antall album). 7 (år siden forrige plate med Crazy Horse). 46 (år siden sist Nils Lofgren var i studio med Crazy Horse, selv om presseskrivet hevder noe annet). Nesten 14 (varighet i minutter på den lengste låten her).

Sånn. Neils nyeste album bruker nok en gang en amerikansk stat som tittel på noe, og alle som kjenner «Alabama» og «Ohio» vet at dette er et kvalitetstegn. De som bare husker «The Emperor of Wyoming» er muligens noe mer skeptiske.

Helt ubegrunnet.

Med få unntak oppstår det en spesiell form for skranglemagi når Crazy Horse støver seg inn i studio med sin favorittcanadier. Denne gangen høres de dessuten direkte stødige ut .

«Poncho» Sampedro har trådt av, og Nils Lofgren trådt på, noe som virker å gjøre hele gjengen yngre og bedre. Samtidig som låtene er som små glimt fra samtlige stadier av Youngs karriere.

«Eternity» nikker til tangentene fra «Till the morning comes». «She Showed Me Love» kunne eksistert et sted mellom «Everybody knows this is nowhere» (1969) og «After the Gold Rush» (1971). Om det ikke var for teksten der Neil kommer ut av skapet som old, white guy, og påpeker at det er sånne som ham som ødelegger kloden. Samtidig som han insisterer på at, joda, det er håp. Folk gir seg ikke. Det skal i alle fall ikke stå på ham.

les også

Albumanmeldelse Bon Iver «i,i»: Indiegranskauen

Sannelig gir ikke nettopp Young nesten 14 minutter med håp i både tekst og bråkete gitar. Selv om det altså er mindre bråkete gitar her enn det pleier å være når Crazy Horse og Young finner sammen.

Albumet åpner og slutter med vare pianodrevne låter. Flere steder dukker klaveret prominent opp innimellom også. Støynivået nærmer seg nesten hvilepuls. Slik minner utgivelsen om den moderne klassikeren «Sleeps With Angels» (som for øvrig blir nevnt i all Neil Young-omtale etter 1994.)

Forskjellen er at «Colorado» ikke har noe med Kurt Cobains død å gjøre. Derimot klodens sådan. Som i klimaet. Som i overforbruk. Blant annet håndtert i Neil Youngs sinteste sak på flere tiår: «Help Me Lose My Mind». Mens pensjonistklimabrølet «Shut it down» i praksis kunne vært skrevet av Greta Thunberg.

«Colorado» er et innbitt og forbannet album der man kan bli alvorlig bekymret for helsen til de som utsettes for Youngs presise vrede og harme. Samtidig flommer det av myke og varme fortellinger der han gledes over livslange vennskap og nyvunnet kjærlighet. At man kan være langt over norsk pensjonsalder og fremdeles ha en slik energi og livsglede , viser at det er håp for oss alle. Så lenge vi ikke gir oss.

Selv om det er altså er håpløst.

BESTE LÅT: «Help Me Lose My Mind»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder