TOK FARVEL: Datteren Sara Skorgan Teigen sang «Adieu» for en fullsatt Tønsberg domkirke onsdag. Foto: Stian Lysberg Solum

Er det bare trist?

TØNSBERG DOMKIRKE (VG) Adieu til en optimist.

Det var som kjent ingen statsbegravelse. Men det føltes jammen som én.

TV-kameraene rullet. Og landets kulturminister, Abid Raja, kjent for sin iver, var på første rad og kondolerte familien under preludiet, som blant annet tok opp i seg de umiskjennelige tonene fra «Det vakreste som fins».

En begravelse er alltid en sorgens seremoni. Men på sitt fineste kan det også være frydefulle feiringer av livet som var. Dette var en slik.

Det var fullt mulig, og fullt lovlig, å le. For eksempel da eks-ektefellen Anita Skorgan fortalte om parets første hjemme hos-stevnemøte, i artistens residens i Holmenkollåsen i Oslo. Hun var 20 og sjenert, og kom med hjertet hamrende i brystet til det som da var «Norges kuleste mann».

Han åpnet døren iført tøfler og kåpe i leopardmønster. «Jahn elsket å være popstjerne», sa Skorgan.

les også

Anita Skorgan om Jahn Teigen: – Jeg vil bære deg med meg for resten av livet

Bestevennen Herodes Falsk la vekt på det som var Teigens lidenskap over alle: Kjærligheten til publikum, til det å opptre. Å være handyman og ektemann ble aldri helt Jahn Teigens rolle, sa Skorgan. Han var mest og best seg selv da han fikk gjøre det han fikset bedre enn alle andre, nemlig å underholde. Teigen ville mye. Mest av alt ville han at det skulle være gøy overalt han var.

Skorgan, kledd i hvitt, sang to av Teigens mest elskede sanger: «Min første kjærlighet» og «Mil etter mil». Tekstene ble fylt med nytt innhold og nytt alvor i denne settingen, og ble i seg selv utmerkede illustrasjoner på den gode popmelodiens funksjon og fleksibilitet:

Popsangen hjelper oss å markere og minnes livets store og små begivenheter, de være seg lykkelige eller triste. Og de kan bety forskjellige ting til forskjellige tider.

Sara Skorgan Teigen sang «Adieu» helt til sist, sittende alene på en høy stol i kirkens midtgang. Det ble vanskelig å fullføre, og hun fikk hele kirken med seg på det siste refrenget.

Den 35 år gamle datteren var kledd i stålblå dress med et jakkemerke på det venstre slaget: Faren, midt i den store glansperioden sent på 1970-tallet, da Jahn Teigen beviste for hele nasjonen Norge at det å tape slaget – det vil si Eurovision Song Contest i Paris i 1978 – på ingen måtte er det samme som å tape krigen.

les også

Slik minnes vennene Jahn Teigen: – Jahn var helt unik

Ja, et nederlag kan faktisk snus til noe stort. Bare man er optimist, og tror det går bra til sist.

Både Skorgan og Teigens biograf Morten Stensland snakket om artistens senere år, i selvvalgt «eksil» i Skåne i Sverige, som noe han ønsket og trengte. Mannen som var Norges mest kjente person, muligens etter Kong Olav, på midten av 1980-tallet, ville ha fred og ro til å «redigere minnene» fra et liv som hadde overgått drømmene hans.

Teigens manager, Trond Lie, fortalte at Teigen i senere år ofte spurte seg selv, og ham, om «det ikke var på tide å komme hjem?». Med det mente han hjem til Norge, og til fødebyen Tønsberg.

Jan Johannesens berømte sort hvitt-portrett av artisten og underholderen, der det ser ut som om Teigen har et ansikt av slitesterkt lær, prydet seremoniprogrammet.

På baksiden sto det: «Jahn er kommet hjem. Adieu».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder