FØLELSER: Den eneste som har fått «følelse» til å rime på «øse ned», Cezinando, burde være den perfekte artisten for Bergenfest.

FØLELSER: Den eneste som har fått «følelse» til å rime på «øse ned», Cezinando, burde være den perfekte artisten for Bergenfest. Foto: Jarle H. Moe

Konsertanmeldelse: Cezinando, Bergenfest

Håper du liker bass, for Cezinando kommer med et lass.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 3 prikker

Konsert: Cezinando
Bergenhus festning, Bergenfest
Publikum: ca. 5000

Det sier seg vel selv at den som kan avslutte et konsertsett med to låter som «Vi er perfekt men verden er ikke det» og «Håper du har plass» ikke trenger å bekymre seg for å miste publikum.

De fire-fem fremste radene på Kristoffer Cezinando Karlsens første Bergenfest-forsøk er i alle fall mer enn hundre prosent enig i det. Men det er mye rart, rotete og direkte merkelig som skjer i helheten her. Ting man burde forvente var mer planlagt og gjennomtenkt. I alle fall på dette nivået.

Vi snakker tross alt om han som hanket inn flest Spellemannpriser i år, inkludert prisen for Årets album. Som nesten egenhendig skapte de største øyeblikkene i «Skam» ved å være lydsporet til en hel generasjon, ja egentlig et helt år.

les også

Plateanmeldelse: Cezinando – «Noen ganger og andre»

Sist undertegnede så ham på vestlandet var han som en litt rar parentes med DJ og altfor stor scene, som oppvarming for The Weeknd. Ett år senere har Cez mindre scene å forsvinne på – men likevel den største Bergenfest kan by på.

Han har med seg en blåkledd strykekvartett, to blåsere, én kar på trommer og en støtterapper. Og definitivt hjertet ute av ledd.

Ikke entertainer ennå

Men det han har mest av er bass. En raust dundrende frekvens som murrer seg høyt og nådelst gjennom og foran låtene. Som ikke bare overdøver det åpnende «hold meg» på «Uansett». Det reduserer også strykerne, blåserne og for så vidt det som ikke er av elektronisk perc til et pussig lydløst blåkledd mimeshow.

Hovedpersonen er en fantastisk danser, en strålende artist – men mangler mer enn noen knepp på å være en virkelig entertainer. Samtidig oppleves alt han gir som virkelig oppriktig, virkelig innstendig og med mål om å gi alt. Han jobber godt. Bukker fint . Takker flott.

Han synger sanger om å føle seg distansert fra sin egen identitet. Om forhold som tar slutt. Om depresjon. Om å lengte til barndommens trygghet.

Men det snubler og halter avgårde i bassen som overdøver alt, også vokalen. Overgangene mellom låtene er redusert til små «takk» og «skål». Eller ingenting. Lysshowet virker på samme måte å være et godt og fargerikt et, men en konsert i juni i halvsju-tiden gir ingenting gratis.

Det er bare plass til én «gammel» låt, i form av «Botanisk Hage». Det er heller ikke plass til å roe ned med «Tommelen på vekta», angivelig fremført alene med piano på andre konserter. Det hadde vært et nydelig pusterom inni disse tunge, røykladne bassgangene her.

Kalkulert

Virkelig klønete er det når overgangen til nettopp «Vi er perfekt men verden er ikke det» gjøres ved at scenen tømmes, går i helt stille før Cezinando gjør hele låten alene.

Merkelig nok fremstår han akkurat der mye tryggere på seg selv, mye tettere på publikum og mye mer inne i det han egentlig klarer å formidle på albumet «Noen ganger og andre».

For Cezinando er på alle måter noe helt for seg selv. Med et personlig image han selv har innrømmet er kalkulert. Derfor er det merkelig at han ikke klarer å lage en like velkalkulert forestilling.

Om knappe to måneder skal 22-åringen avslutte hele årets Øyafestival.

Der må vi – for å parafrasere en linje i avsluttende «Er dette alt» – bare mene helt oppriktig at vi kan fortjene bedre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder