HOLDER SEG FLYTENDE: Astrid Smeplass behersker EP-formatet bedre på andre forsøk, synes VGs anmelder. Foto: STIAN ANDERSEN/UNIVERSAL MUSIC
HOLDER SEG FLYTENDE: Astrid Smeplass behersker EP-formatet bedre på andre forsøk, synes VGs anmelder. Foto: STIAN ANDERSEN/UNIVERSAL MUSIC

Plateanmeldelse: Astrid Smeplass – «Party’s Over EP»

MUSIKK

S for seriøst, stødig. Og litt slapt.

Publisert:

EP: POP

Astrid S

«Party’s Over»

(Universal)

Astrid Smeplass har en enorm tilstedeværelse. Ikke minst på sosiale medier. Der behandler og følger hun opp følgere med en fingerspissfølelse som fortjener mer enn høflig applaus.

Nydelig nøysomt og akkurat passe masende har hun for eksempel, samtidig som hun svarer og retweeter de fleste henvendelsene, telt ned til og hintet til denne utgivelsen de siste dagene.

Les også: Astrid snakker ut om ryktestormen

Det er også SoMe-følgerne hennes som kommer til å juble mest over hennes andre EP.

Strammere

Sammenlignet med de andre fem sporene fremstår den middels tunge og smådunkle «det strøymer på meg så eg knapt kan anda»-saken «Breathe» her med et mye større anstrøk av hit enn den hadde på egen hånd.

Sjekk: Kylie Jenner bruker Astrid for å selge

De andre to «gamle» låtene (tittellåten og «Bloodstream» har også vært tilgjengelige en stund) er fremdeles bagateller både kunstnerisk og streamingmessig – selv om «Bloodstream» gjør seg bedre i totalen her enn på egen hånd.

I motsetning til fjorårets selvtitulerte EP, er «Party’s Over» strammere og mer sammensatt i stil og lydbilde. Mørkere, med endring på gang, uten at potensialet helt forløses.

Husker du? Sexolog hyller Astrid Smeplass

For lite fisk

Alt ved utgivelsen er «voksnere». Coveret er mindre tilgjort, mer usminket. To av de tre nye låtene, «Such A Boy» og «Does She Know», er helt greie tilskudd til Astrid-diskografien.

«Does She Know» har balladekvaliter i kategorien «siste låt på dansegulvet» med en viss brodd. «Such A Boy» er en morsom, oppstemt tøysepopsak som konkurrerer med «Breathe» som EPens beste låt.

Men hva er poenget med jinglekorte «Sushi»? Den har et nydelig Kraftwerk-monotont synthriff med enormt potensial. Og en praktisk tingdikt-tekst á la nevnte tyske band om det å ta med seg takeaway-ris med fisk hjem.

Idiotisk, men idiotisk slik poplyrikk skal være. At låten gir seg etter halvannet minutt er uforståelig.

Eller en pekepinn på at Astrid S er et musikalsk markedsføringsgeni, som hinter mot noe, eh, råere neste gang.

BESTE LÅT: «Breathe»

TOR MARTIN BØE

Her kan du lese mer om