Åge-konserten låt for låt

LONDON (VG) Fredag kveld sto Åge Aleksandersen (67) på scenen i Royal Albert Hall. Her er VGs anmeldelse låt for låt.

Artikkelen er over tre år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

Hvis du rekke ut ei hand

Gullåpning. London rakte ut ei hand til Åge og han tok begjærlig mot. En av hans fineste låter. Stor stemning i Royal Albert Hall!

VG:s terninger viser 5 prikker

Det e langt igjen te Royal Albert Hall

Ojoj, kveldens signaturlåt kommer allerede som nummer to! Røff gitarintro der Åge minner oss på hvorfor vi er her akkurat i kveld. Så bryter allsangen løs: Åge er endelig i London og konkurrerer med Rolling Stones og Slade, som han synger. Selve refrenget slipper han å synge – det tar nær 4000 trøndere seg av. Åge har ikke hatt denne låta på repertoaret siden rundt 1980 – det er egentlig vanskelig å begripe. Den gynger så det holder, selv om Åges første tekst noensinne på norsk kanskje har sine svakheter. Men du verden for et treffende bilde på norsk musikk på slutten av 1970-tallet og lenge etterpå. Ganske morsomt med så tett allsang allerede etter ti minutter…

ALBUM FOR ALBUM: Les alt om Åges vei til Royal Albert Hall på VG+

VG:s terninger viser 5 prikker

Dekksgutten

Så har dekksgutten – og Sambandet – vært i land i London også. Mer allsang, Åge oppfordrer til det og får prompte svar. En åpning som minner veldig om en Best Of Åge-aften. Det er det ingen i salen som har noe mot. Og det hjelper at Royal Albert Halls interiør minner om et oppblåst Studentersamfundet i konserttusmørket – i positiv forstand. Trønderne føler seg hjemme i kveld…

TEMPO: Åge fikk raskt fart på de mange trønderne i salen. Foto: TERJE BRINGEDAL

VG:s terninger viser 3 prikker

Eldorado

Kveldens første politiske sang. Neppe tilfeldig at scenen plutselig bades i rødt. Et stadig tilbakevendende tema hos Åge er fremtiden for barn generelt og fra krigsområder spesielt, ispedd litt bibelkritikk. Her får du alt på en gang, i en noe stampende versjon som setter tempoet ned etter den fenomenale åpningen. Men Åge selv synger som han alltid har gjort; rått, intensivt og innlevende.

LES OGSÅ: Nedturen som ble historisk opptur for Åge (VG+)

VG:s terninger viser 4 prikker

Rosalita

Litt mer politikk. det blir ikke en Åge-konsert uten det, tross alt. En av flere låttitler han deler med sitt store sceneidol, Bruce Springsteen, som akkurat nå kan oppleves på NRK. Visste du forresten at Åge er nøyaktig et halvt år og to dager eldre enn legenden som snart spiller i Oslo to ganger og til og med i Granåsen? Boogiefaktene er litt for sterke på denne også, til Skjalg Raaen smetter inn en gitarsolo som tar trønderrock-formatet noen skritt videre. Visst er Bruce best med sitt E Street Band, og Åge er på samme måte best med Sambandet!

VG:s terninger viser 5 prikker

Skin sola

Åge roer det hele ned med en sjeldenhet på konsertrepertoaret. Alene i en grønn spot leverer han en sjelfull og vakker mollstund, faktisk så vakker at det er underlig at han ikke har spilt denne på mange år. Men slik er det kanskje å ha et luksusproblem etter fire tiår i norsk rocks absolutte elite. Sambandet viser seg fra sin beste balladeside som backingband og sørger for at den utvikler seg til en real klineballade allerede tidlig i settet.

STEMNING: VGs anmelder melder om stor stemning under kveldens Åge-konsert i ærverdige Royal Albert Hall i London. Foto: TERJE BRINGEDAL

VG:s terninger viser 4 prikker

Va det du Jesus

Kontante trommer og orgelstikk varsler om en virkelig klassiker og en av Åges absolutt beste refse-tekster. Publikum reiser seg nå, men holder overraskende mye igjen. Men kanskje like greit at ingen setter fyr på seg selv, slik det nevnes i teksten (den tsjekkiske frihetskjemperen Jan Palach i 1969). Dynamikken mangler litt nyanser innledningsvis, men heldigvis kommer Bjørn Røstad inn med en (altfor) kort saksofonsolo og myker opp det hele.

HUSKER DU DENNE?: Full krig om trønderrocken

VG:s terninger viser 4 prikker

Suttekluten

Fra refs til fest, men fremdeles en klassiker. Det hadde aldri vært noe DDE og rai rai uten denne infame godbiten. Skjalg Raaen er nå nede i metal-positur, uten at det virker helt overbevisende, men når han faller inn i twin guitar-modus sammen med Gunnar Pedersen blir det passe bra villskap over versjonen likevel. Og til slutt går det selvfølgelig fortar og fortar, så saktar og saktar, og så fortar og fortar att…. Dævven, for et tempo! Og endelig er trønderne i salen på beina igjen.

VG:s terninger viser 5 prikker

Fremmed fugl

Herlig østeuropeisk drag over denne fremdeles. «På vei mot ei strand i et helt fremmed land i Europa» synger Åge og er plutselig brennende aktuell med en låt som er 20 år gammel. Nærmest profetisk, altså. Det er nesten lett å overse brodden i Åges tekster når Sambandet trøkker ordentlig til som her – både Gunnar Pedersen med en nydelig, lengtende gitarsolo og Bjørn Røstads såre saksofon før Åge dempet tar det hele i mål. Det er en sjelden autoritær aura over Åge akkurat nå.

VG:s terninger viser 4 prikker

Tenk om

Akkurat, ja. Så kommer årets nye låt som faktisk spesifikt kan tolkes å omhandle strømmen av migranter til Europa. Denne har gitt Åge en sjelden radiohit i år, fortjent nok. Han har ikke med seg Kari Rueslåtten på scenen i Royal Albert Hall, men det gjør liksom ingenting; Åge makter mer enn nok å overbringe budskapet til oss alene. Og endelig innrømmer han det; æ må innrøm at det er ganske svært å stå her. Skulle bare mangle; det er ikke så mange norske pop- og rock-navn som har holdt på i nærheten av så lenge som han som har stått på denne scenen. I farten kommer jeg kun på Lava og a-ha fra noenlunde samme generasjon.

Alkymisten

VG:s terninger viser 5 prikker

Endelig et feelgood-nummer igjen. Når Åge skriver melodier som denne, er det få som når han til knehasene. Teksten også, for så vidt – full av metaforer som overhodet ikke passer på hovedpersonen selv (konge uten land, spor i sand, tre uten rot…). Nå er det lutter latter og smil og spilleglede i Royal Albert Hall!

VG:s terninger viser 3 prikker

Lørdagskveld

Da er vi tilbake til trønderrockens grunnplan og rairai’ens ur-gen. Allsangen er nå blitt til allgauling som trolig får de rødkledde vaktene i Royal Albert Hall til å heve mer enn ett øyebryn. Lørdagskveld på en fredagskveld er for så vidt greit nok, men dens skjematiske oppsummeringen av trøndersk festkultur var mer moro før i tida, lell. Det er nesten så jeg håper nå at vi ikke også får «Æ e trønder æ»…

Veien hjem

VG:s terninger viser 4 prikker

Nok et eksempel på hvilken kløpper Åge er i å skape allsangrefrenger, men denne sitter nok ikke så godt som foregående «Lørdagskveld». «I natt skal vi danse og feire» synger Åge lystig her, og det har han vitterlig grunn til. Det ruller bra, men ikke maksimalt fra Sambandet akkurat nå. Kanskje er de – som oss – litt oppgitt over at Royal Albert Hall faktisk har insistert på pause om et par låter? Det kan jeg ikke huske å ha opplevd på en Åge-konsert siden påskefestene i Os i Østerdalen tidlig på 1980-tallet…

VG:s terninger viser 4 prikker

Trondheimsnatt

De første pianotrillene her skaper momentan gjenkjennelse: her kommer Stiftsstadens nasjonalsang! Og det er en vakker sang, rolig og respektfullt avlevert. Stemningen stiger selvfølgelig når Åges datter, Line Sofie, kommer frem og synger duett med pappa. Snart kan han ikke synge denne uten henne!

VG:s terninger viser 4 prikker

Min dag i dag

Denne brautende, selvironiske rabagasten av en låt har fått en nær ugjenkjennelig, hardrockende åpning av Status Quo-karakter, men du verden – det er ingen problem å gjenkjenne den når refrenget faller inn. Herregud, for en dag – det er din dag i dag, Åge! Mer moro enn direkte subtil, men det er tross alt fest som skal skapes i kveld. Og nok en gang gjaller allsangen under takhvelvingene i Londons storstue når Åge ikler seg pastorrollen og skaper halleluja-stemning. Et samlet Trøndelag, ledet av hertug Åge, går til pause med klar ledelse.

VG:s terninger viser 4 prikker

Norge mitt Norge

Kontant åpning av andresettet, Åge og Sambandet var ikke borte mer enn et kvarter, hvilket tyder på at de ønsker å utnytte tida i Royal Albert Hall maksimalt! Ikke optimal lyd for pressen som sitter oppe i losjene, ikke nede på gulvnivå, og på denne savner jeg spesielt Bjørn Røstads fyldige saksofonlyd. Men festen fortsetter for et forfrisket publikum.

VG:s terninger viser 2 prikker

Fire pils og en pizza

Åge har tatt med seg nasjonalforet fra Trøndelag også, for denne retten står ikke på menyen i Royal Albert Hall. Undres på om Åge er så lei denne (men blir «tvunget» til å spille den av et publikum som krever at den er med) at det er derfor han har gitt den et karibisk tilsnitt som aller mest minner om et uheldig tonefølge til en spansk grisefest. Gunnar Pedersen på mandolin kan heller ikke redde denne, og hvorfor må det plutselig peises på med Sutteklut-temaet igjen avslutningsvis? Herfra går det bare en vei…

VG:s terninger viser 4 prikker

14 Pages

Herre va ber, ja! Et høflig og respektfullt nikk tilbake til Prudence-tiden og en flott ballade som Åge tok opp igjen blant annet på dobbeltalbumet «Dains me mæ» i 1982. En glemt perle i Åge-katalogen og et bevis på at han skrev utmerkede låter også på engelsk. Samtidig også et ærbødig bukk til sin tilstedeværende kollega fra Prudence-tiden, trommis Kaare Skevik Jr.

VG:s terninger viser 3 prikker

To skritt frem

Iallfall ett skritt frem, men også to tilbake – ikke fire som det heter i sangen. Denne gi faen-oden har et riff som slekter i overkant mye på «Levva livet» og blir dessverre aldri noe mer enn skissen og skyggen til sin storebror. Om ikke annet, så viser Sambandet at de definitivt vet å sparke fra når det trengs.

VG:s terninger viser 3 prikker

Hold kjeft, spis is

Så var det disse klassikerne som jeg selv gikk og gaula på da jeg var femten, men ikke nå lenger… Det som var utrolig morsomt og rammet rett i gjenkjennelsesnerven den gangen far kjørte på ferie med tre unger i baksetet til ei VW-boble (jeg satt gjerne i hattehylla bak…) er minner man kan humre av, men som man strengt tatt har vokst av seg. Sambandet framtrer for øvrig også like kaotisk avslutningsvis her som en gjennomsnittlig ferietur på slutten av 1970-tallet i en altfor trang bil.

VG:s terninger viser 5 prikker

24.12

Hva er mer naturlig enn at det kommer litt seriøs Jesus-tvil rett etter kjeftesmella om å spise is? Nei, det er jo ikke naturlig, men likevel noe som skjer hele tiden under en Åge-konsert. Mulig det ikke er så mange som reagerer på akkurat det, men disse spretthoppene mellom alvor og moro er av og til en forbannelse. Sånn sett vet man jo aldri hvor man har Åge, og det er jo ikke det verste man kan si om en 67-åring. En flott, lang og dramatisk oppbygd versjon er iallfall dette, nesten dystervakker og apokalyptisk i all sin prakt, og endelig er soliene til både Gunnar Pedersen og Skjalg Raaen sylskarpe igjen.

VG:s terninger viser 3 prikker

Hold fast

Så er det hyggelig danseband-rock i Royal Albert Hall; en pen og særs pyntelig gladsak som får trønderne opp fra setene sine igjen. Åge selv har blitt varm i snakketøyet og ser ut til å strikose seg med sine dekksgutter i Sambandet som tar sine forsøksvis smygende dansetrinn over scenen. Men dette er og blir en bagatell, dog en med positivt fortegn. Og vel så bra som Dire Straits’ «Walk Of Life» som er den store, slemme tremenningen dens.

VG:s terninger viser 5 prikker

Lys og varme

No sænke mørket sæ i Royal Albert Hall og Åge går sakte gjennom rommet. Følelsan slit i han, for ka vil framtida gi? For hva skal han si, når allsangen glir forbi og Åge står att takknæmmeli… Mobilkameraene svaier i takt med de som holder dem og vanligvis ønsker man å høre slike klassikere med hovedpersonen sjøl, men her makter ikke engang publikum å ødelegge hele Norges nasjonaltrøstesang. Og Gunnar Pedersens overjordiske gitarsolo er klin lik som på plate, det samme gjelder Bjørn Røstads saksofonsolo som setter opp tempoet mot slutten. Åge har forstått noe som Bruce Springsteen også har oppfattet; å tviholde på saksofonen i lydbildet er et smart karrieretrekk som altfor få har tenkt på!

VG:s terninger viser 5 prikker

Dains med dæ

Noen som har lyst til å danse med meg? spør Åge og får et unisont ja tilbake. For meg er dette tidenes mest vellykkede Åge-låt, fra dobbeltplaten som han innrømmet var en kopi av Springsteens «The River» to år tidligere. For dette er Åge på sitt mest organiske, sitt mest melodiøse, sitt tekstmessig beste og i sin mest utpregede band-setting, akkurat slik tilfellet med «The River» er. Elvereferansene er også sterkt til stede… Får du ikke danselyst av denne feelgood-perlen – eller iallfall en trang til å legge armen kameratslig rundt skulderen på han/hun ved siden av deg - er det ikke håp for deg.

VG:s terninger viser 4 prikker

Rio de Janeiro

Nå kommer festperlene tilbake – det betyr nok at Åge synger på siste verset… i Royal Albert Hall, altså! For denne er tradisjonelt blant de helt siste i settet og nå nærmer han seg tross alt tre timer på scenen. Skjønt, da er det ennå noen kvarter til Bruce har tenkt å gi seg i Granåsen i juli… Og det er ikke fritt for at denne versjonen haler og drar i utgangspunktet på en måte som gjør at den kjennes litt langtekkelig, for nå skal alle instrumentalister ha sitt og skinne litt i Royal Albert Hall. Det er jo første gang, men kan fort også være siste gang de er her…

VG:s terninger viser 5 prikker

Levva livet

Åge virker oppriktig stolt og rørt når han takker for oppmøtet midtveis i en utvidet «Rio de Janeiro»: «Jeg er evig takknemlig. Tusen, tusen, tusen takk», sier han til sitt publikum som har fulgt han på hele pilgrimsferden, fra «Det e langt igjen te Royal Albert Hall» for 40 år siden til han faktisk står her og spiller. «Levva livet» avslutter «the ball in the hall», i en blytung versjon og med oppskriftsmessig allsang som effektivt overskygger tekstens politiske brodd, men som oppsummerer kvelden på en forbilledlig måte; å holde rundt hverandre og vite at dette skal gå! Som en av hans kolleger (nevnt flere ganger her i kveld) tyr også Åge til en ekstralåt fra rock’n roll-historien innbakt i sistenummeret («Twist And Shout» i Åges tilfelle), samtidig som han ikke helt ønsker å forlate scenen. Men borte blir han mens publikum danser vals ut av Royal Albert Hall til Strauss fra høyttalerne (!).

En absurd tanke har det vært hele veien – å se Åge i Royal Albert Hall – men på mange måter har dette vært en helt vanlig Åge-konsert, om du glemmer omgivelsene. Men neste gang ser vi han heller i Kirkenes. Eller i Hammerfest. Eller kanskje på Vinstra eller Kvål. Det er der Åge – og vi – egentlig hører hjemme.

Anmeldt av Stein Østbø

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder