Dette mener VGs anmelder om Hanne Sørvaags kveld i «Hver gang vi møtes»

MUSIKK

Lørdag var det Hanne Sørvaag som ble hyllet av artistkollegene. Det endte med tre femmere, to firere og én treer på VG-terningen.

Publisert: Oppdatert: 11.02.17 22:11

Hanne Sørvaag (37) er kjent som både artist og låtskriver. I løpet av sin karriere har hun gitt ut seks soloalbum, og hun står bak internasjonale hits som til sammen har solgt nærmere fem millioner i 70 land.

Hun har også gjort seg bemerket som mentor i TV 2-programmet «The Voice».

Les også: Hanne Sørvaag: – Vondt å dele det som er sårt

Det er sjette år på rad at syv kjente norske artister flyttet sammen en uke for musikalske hyllester i «Hver gang vi møtes.

Sesongpremieren var viet Esben «Dansken» Selvig, og deretter var det Åse Kleveland sin tur. Så ble Ida Maria Børli Sivertsen hyllet av artistkollegene, før det var Benny Borg sine låter som ble tolket. Forrige uke var det Margaret Berger sin tur.

Les også: Ida Maria tar helt av i «Hver gang vi møtes»: – Jeg er en stolt kvinne

Her er VGs anmelder, Tor Martin Bøe, sin dom over kveldens opptredener av Hanne Sørvaags låter:

Margaret Berger – «Brief and Beautiful»

Sørvaag-originalen er melankolsk og følsom, med en anelse av tidlig Taylor Swift. Maria Arredondos 2007-versjon er en ren ballade. Margaret Bergers tolkning er derimot mørk og intens. Samtidig som den klarer å være rolig, håpefull og nesten sakral. Tempojusteringen gjør at låten tidvis bor i samme gate som et hvilket som helst følsomt indieband fra Brooklyn. Den går fra å være kort og vakker, til å bli lang og dyster. Dét kler både låten og Berger veldig godt.

Eldar Vågan – «I Don’t Feel a Thing»

Eldar Vågan har snublet og rotet en del inne på låven. Ikke minst når han skal være vittig blir det ofte for mye store bokstaver og klovnerier. Her tar klovnen av masken og gjendikter denne balladen til totning (nok en gang). De indre fornektelsene i teksten kommer tydeligere fram i Vågans schizofrene mørkemann. Den sure, litt virrete måten han synger «je føler ingenting» har så mye nerve og humor at det nesten blir for mye med klumpen av en tykk l som «føler» får. Stemmen formelig gråter. En god, skakk og trist gjendiktning.

Benny Borg – «My Destiny»

Borg kanaliserer American Idol-finalisten via sin egen indre Elvis. Samtidig viser han en form for kontrollert patos han ikke har trukket helt ut tidligere i sesongen. Her trumfer humoristen Benny Borg artisten Benny Borg. Ustyrlig, og med imponerende riktig benføring. Tross dét – vanskelig å ikke kjenne på at Benny Elvis er på nippet til å kollapse under vekten av sin egen pastisj.

Ida Maria – «My Heart Is Yours»

Hvem visste at The Clash sin «Should I stay or Should I go» gjemte seg inni Didrik Solli Tangens Melodi Grand Prix-vinner? Her dras låtens indre punkrocker fram og blir en gladsint knyttneve. «You say I’m the Moonlight» gjøres til en spyttende anklage i stedet for et pusete klapp på kinnet. «I never leave you» fjernes helt fra sin hjertesmertende lovnad, og blir en skremmende trussel. Dobbeltkommunikasjonen i sunget aggresjon og ordene som egentlig skal være sprengfulle av patos er gull. Eneste virkelige minus er at hun ikke synger «hard» i stedet for «heart».

Åse Kleveland – «Say Hello to Goodbye»

Shontelle sin original er manisk, bitter og småsint. Åse Kleveland gjør den slentrende og lettbent. Trivelig, faktisk. I arrangement og klang en slags etterlevning fra Morten Harkets «Vogts Villa». Det er nesten som hun virker strålende fornøyd med å endelig kunne si adjø. Klevelands overbetonede norwenglish gjør helheten litt for eiendommelig og er smått forstyrrende. Det begynner lovende, men helheten blir for mye tralalala.

Esben «Dansken» Selvig – «Why I Mess It Up»

Selvig plasserer fremdeles egne erfaringer inn i de andres låter og historier. En seig og mollstemt sak fra en småbitter og litt slitsom sinnalåt, med tvisten om at «nå skal jeg IKKE rote det til». Introduksjonen om kona gir teksten et tydelig personlig bakteppe. Musikalsk blir det noe stillestående, med overdrevent voldsomt føleri. Og etter hvert blir de språklige bildene større enn seg selv, i jaget etter å si noe nytt med store ord og enda større løfter. Uansett er det godt gjort å få «morgengave» til å rime på «verdenshavet».

Her kan du lese mer om