EGENART: Björk opptrer i Mexico City 20. august. Foto: Santiago Felipe / Getty Images North America

Konsertanmeldelse Björk Oslo Spektrum: Skal vi sanse?

Visuell og musikalsk festaften som lugger der det gjør godt.

VG:s terninger viser 5 prikker

Det har gått nesten 25 år siden Björk spilte sin forrige frittstående konsert i Oslo, også den i storstua Spektrum. Gudene vet at ting har skjedd siden da, både med hensyn til verdens generelle forfatning og det islandske kunstpop-ikonets musikalske uttrykk.

Mer spesifikt: 54-åringen har blitt enda mer egenrådig og björksk, fullstendig løsrevet fra mainstream-elementet som preget hennes første soloutgivelser.

Les også: Björk kommer til Norge

En overveldende majoritet av låtene på denne turneens spikrede settliste er hentet fra hennes niende studioalbum, «Utopia» (2017), som kjapt kan bli stående som et av hennes tre-fire definitive øyeblikk som plateartist. 

Konsertrommet varmes opp med knitrete fuglelyder, og scenen ligger i ly bak et forseggjort, vevsaktig teppe. Publikum sitter, som seg hør og bør i et «digitalt teater» – en betegnelse hovedpersonen selv har brukt for å beskrive «Cornucopia»-turneen.

Vakker start

The Hamrahlid Choir – et kor bestående av for anledningen folkedraktkledde islendinger – innleder konserten med fem a capella-snutter. Det er en pussig, men dønn vakker start på kvelden – ikke minst under en nydelig og tidvis smånifs «Cosmogony». Tidvis er det også humoristisk, på en «Midsommar»-aktig måte.

Sceneteppet viser seg å være et halvveis gjennomsiktig lerret, der fargesterke dataanimasjoner slynges rundt idet en maskert Björk entrer scenen. Det går til side under «Utopia», et tidlig høydepunkt som likevel ikke er noe mot en «Arisen My Senses» som får gåsehuden til å gå amok: Kveldens Kate Bush-øyeblikk hva deilig grandiositet angår. 

Så stiller Björk seg i en slags klanghytte og synger «Show Me Forgiveness» mutters alene. «Venus As A Boy» akkompagneres av én fløytist og fuglekvitter, og oppleves som en bitte litt bortkastet sjanse til å suge publikum ytterligere inn i seansen. 

les også

Konsertanmeldelse: Alan Walker, Oslo Spektrum: Fra masken til ilden

Dvelende «Claimstaker» er til gjengjeld direkte hypnotisk, godt hjulpet av grenverk som flyter rundt i scenebildet. 

Hiten «Isobel» bæres i likhet med store deler av konserten for øvrig av fløytegruppen Viibra, som sammen med harpisten Katie Buckley utgjør et musikalsk fundament for aftenen. 

Greta Thunberg

En fløytesolo akkompagnerer et miljømanifest som ruller over scenen. «Body Memory» vil si mye om koblingen mellom natur, menneske og natur – blant annet med forstyrret videografikk og en kjegleform i metall senket ned over hovedpersonen – men det blir for mange ideer samtidig til at noen av dem virkelig tar strupetak. 

Til sammenligning er strippede «Hidden Place» med kor i ryggen langt mer effektiv. Likeledes er den frakoblede scifi-hymnen «Features Creatures» større enn enkeltdelene skulle tilsi.

les også

Konsertanmeldelse: Ariana Grande på Telenor Arena: Passe Grande

Enten hun dundrer løs på paukene eller kler alt ned til beinet: Björk er hele tiden givende å høre på, og sanseapparatet får i tillegg kjørt seg befriende hardt underveis. Man suges inn i totalopplevelsen. 

Men til å være så avansert er ikke akkurat islendingen subtil: En fem minutters videobeskjed fra Greta Thunberg som sier det Greta Thunberg pleier å si, føles som en undervurdering av publikum.

Likevel: Tusenvis av mennesker kommer trolig til å drømme om det de så og hørte i Oslo Spektrum denne forfrosne mandagen. Det er ikke så mange andre artister i dette formatet som kan skryte på seg det samme. 

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder