I CALIFORNIA: Thomas Dybdahl spilte inn den nye platen i Los Angeles - her er han på vei hjem fra studio i fjor sommer. Foto: Johannes Worsøe Berg

Plateanmeldelse: Thomas Dybdahl - «What's Left Is Forever»

Nå skriver'n låter igjen!

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: POP
Thomas Dybdahl
«What's Left Is Forever»
(Petroleum/Sony Music)
Det er gledelig at dette ene, klare øyeblikket endelig har kommet til Thomas Dybdahl. Både han og vi har ventet i tre år siden han ga ut nettopp «Waiting For That One Clear Moment».

Det var en plate som i beste fall var uklar. Låtskriveren av de smektende, innbydende og sensuelle soul-balladene gikk seg bort i et litt stormannsgalt lydbilde der stemningene var viktigere enn låtene.

Og de låtene man fant under lydtablåene var heller ikke av samme kvalitet som tidligere.

«Waiting For That One Clear Moment» var en tidvis fascinerende - og ikke minst vågal - eksperimenteringsøvelse fra den nærmeste norske leverandøren av soveromssoul. Men det var da. For nå er Thomas Dybdahl tilbake i soverommet.
Allerede på den slentrende åpningslåten «Love Is Here To Stay» forstår vi at «What's Left Is Forever» er en helt annerledes plate. Lydbildet er peisbålvarmt og Dybdahls falsett kjæler med ordene over en særs delikat instrumentering.

Påfølgende «Easy Tiger» låner ikke bare en albumtittel fra Ryan Adams, den høres også ut som en hyllest til Adams på hans beste.

Platens to første låter er intet mindre enn frapperende bra. Den amerikanske ringreven Larry Klein har fanget essensen i Dybdahls univers og gitt han en varme i uttrykket fra produsentstolen som siddisen helt klart trives godt i. De ørsmå sporene fra country, soul og klassisk amerikansk syttitalls-pop er tydelig til stede, men aldri dominante.

Det er med andre ord klare tegn på at Thomas Dybdahl selv ikke har vært helt upåvirket av å stå i samme studio som der Fleetwood Mac spilte inn «Tusk».

«Shine» er Dybdahl på sitt mest hviskende, intense og drømmende. «Man On A Wire» er en jublende feelgood-låt som får oss til å drømme om et comeback for National Bank, mens den gispende vakre «But We Did» har klare «From Grace»-kvaliteter, for å holde oss til Dybdahl-terminologien.

Men det halter litt også. Med de nevnte låtene som ledestjerner, sier det seg selv at det er vanskelig å fylle et helt album med tretten (tre for mange...) låter av samme skyhøye kvalitet.

Det skjer da heller ikke. Noen kutt forblir blekere og likelydende skygger av de forannevnte, men la deg ikke lure.

«What's Left Is Forever» er en triumf og en glødende tilbakekomst for låtskriveren og sangeren Thomas Dybdahl.

STEIN ØSTBØ

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder