Låtanmeldelse: Jahn Teigen - «Ikke som alle andre». Lys i lanterna

Vi vet det går bra til sist.

VG:s terninger viser 5 prikker

LÅT: POP
Jahn Teigen
«Ikke som alle andre»
(Warner)

Det er noe magisk med Jahn Teigen.
Selv om nasjonalskatten knapt har gitt musikalsk lyd fra seg på over ti år, og lever i frivillig eksil i Ystad i Skåne. For øvrig et sted som er mer kjent for at det flyter lik i land i Henning Mankells bøker enn at både hele Norges Jahn Teigen og Karl Ove Knausgård har bolig i området. Det er interessant, fordi begge disse kunstnerne på hvert sitt vis har brukt og presset seg selv til det ytterste i kunsten sin.

Denne nye låten, som slippes samtidig med at Teigen går inn i sitt åttende tiår på kloden er også et slikt ytterpunkt. Den er nesten en umulighet. Basert på ikke spesielt gode sykdomstilbakemeldinger hadde vel ingen trodd at Jahn Teigen skulle finne kraften i seg til å synge offentlig igjen.

Men, som han synger her, han er ikke som alle andre.

Låten er i seg selv derimot ganske vennlig og ordinær. Ved første lytt, kan den nesten virke litt unnselig. Man henger seg mest opp i spenningsmomentet: Klarer stemmebåndene til Teigen å gjennomføre dette? Er det en krampetrekning, som man høflig applauderer?

Nei. På ingen måte.

Slik Johnny Cash har utfordringer med mikrofonteknikken mot slutten av «Hurt», brister stemmen også her. Men man kan heller sammenligne med låten Cash ga ut da han selv nettopp hadde rundet 70, «The Man Comes Around».

Foto: Sara Skorgan Teigen

Ikke på grunn av teksten: Cash sin respekt for høyere makter finner vi selvsagt ikke hos en som har «Salmer og Sanger vi gjerne hiver» i katalogen. Men selvsikkerheten i vokalen, der en sliten kropp likevel ikke klarer å stå i veien for viljen til formidling. Der Teigen selv formelig spretthopper ut av lydbildet, og løfter seg til et akkurat passe kraftig karrierecrescendo.

Skrevet sammen med Øystein Wiik, som har sunget duett med Teigen som To Tenorer i Melodi Grand Prix. Og akkurat nå er mest aktuell med musikalen om sin syttiårige venn fra Tønsberg. Teksten om de som valgte sin egen vei, de som satset. Som fløy mot sola og gikk på en smell. Som måken Jonathan som flyr oppned. Gode melankolske tilbakeblikk på mannen bak mikrofonen.

Låtens enkle instrumentering og den milde melodien får resultatet til å føles som en glemt perle noen har funnet fra et nyoppdaget arkiv. Sammen med Georg Keller (mest kjent for utallige utgivelser med Trond-Viggo Torgersen) har den fått noe klassisk og evig over seg. Som vokser seg fram til noe som fester seg i hode og sjel og blir der. 

For det er noe magisk med Jahn Teigen.
I et VG-intervju i forkant av TV-serien «En hyllest til Jahn Teigen» sa han det kanskje best selv: «Skroget er kanskje skralt, men lanterna lyser ennå.» Det gjør den så definitivt.

Gratulerer med dagen!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder