TERNINGKAST FIRE: Bon Iver spilte for et utsolgt Oslo Spektrum tirsdag kveld. Foto: Leserbilde

Konsertanmeldelse Bon Iver: «Trøstlandssendingen»

Bon Iver vet å gni godlyden inn i en høstkald skalle. Men i Oslo kunne han med fordel ristet sine fans enda hardere.

Bon Iver

Oslo Spektrum

Publikum: Utsolgt

4 av 6

Bon Iver-sjef Justin Vernon kan beskyldes for å være flere ting – pretensiøs, selvmytologiserende, et hakk for smart for sitt eget beste. Men hans evne og vilje til fornyelse plasserer ham like fullt blant de mest interessante artistene i 2018.

At så mange som et utsolgt Oslo Spektrum har hengt med på reisen fra skjeggete enmannsband fra skauene i Wisconsin til digital, intergalaktisk spøkelsesgospel, er egentlig oppsiktsvekkende. Selv om man nok kan ane at mange hungrer ekstra etter de ømmeste låtene fra de to første platene i kveld.

Denne siste Oslo-tirsdagen i oktober – sesongens hittil klart sureste og minst innbydende dag – kan nemlig mistenkes for å være knadd sammen av høyere makter spesifikt for seansen i Spektrum. Behovet for trøst ligger som en eim over det for anledningen intime lokalet, og en scene ornamentert med grønne greiner hengende ned kiler forventningene om nærhet.

les også

Konsertanmeldelse Kygo: Kongen av kitch

Og nærhet blir det. Det første magiske øyeblikket inntreffer undet «715 – CRΣΣKS» (ikke spør!), som fremføres a capella via vocoder, med en mjuk kaskade av harmonier som resultat.

Duvende «Towers» er nesten like flott, mens den gigantiske tapningen av eposet «Perth», der borgerkrigsmarsj møter postrock, viser hvor små grep som skal til for å skape noe nytt i et etablert uttrykk.

Vernon tar seg ikke alltid bryet med å sette telemarksnedslag etter sine vokale spensthopp. Han prater heller ikke mer enn han må mellom låtene. Det gjør strengt tatt ingenting.

les også

Musikkanmeldelse: Robyn «Samværsnektar»

Mer uforståelig – og på grensen til ødeleggende – er den innlagte pausen midtveis i konserten. Et buldrende momentum strupes brått, og det er et betraktelig mer sedat band som returnerer til scenen 20 minutter senere.

Det er vanskelig å hisse seg opp over solide sanger som «Minnesota, WI» og «Skinny Love». Men under førstnevnte blir falsetten for en gangs skyld i løpet av kvelden direkte enerverende, og sistnevnte lider under det store antallet trubadurer som har stjålet dette nakne og «ærlige» lydbildet i løpet av det siste tiåret.

les også

Bon Iver gjør comeback

Da er «8 (circle)» – kveldens udiskutable Prince-øyeblikk – og det mesterlig oppbygde fragmentet «22 (OVER S∞∞N)» langt mer minneverdige innslag.

Det låter jo like fordømt gjennomgående flott, dette, om enn langt mer lettfordøyelig enn på plate. Men det hadde vært interessant å høre Bon Iver tøye strikken ytterligere. Det enkle er som kjent ikke alltid det beste.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder