I GANG: Finalist Norah Benatia under fredagens Idol-finale.
I GANG: Finalist Norah Benatia under fredagens Idol-finale. Foto: Thomas Reisæter/TV2

Her er VGs dom over «Idol»-finalen

MUSIKK

VGs anmelder Tor Martin Bøe kaster terning på alle låtene fra Marius Samuelsen og Norah Benatia under finalen.

Publisert: Oppdatert: 03.06.16 21:55

Marius Samuelsen - Paper Guns

Et ekstremt kompliment fra seerne at de vil høre siddisen sin egenkomponerte auditionlåt nok en gang. «Paper Guns» er som et slags glemt bonusspor fra a-Ha på den tiden de var på sitt virkelig tungsidige og beste. Selv om han grover i målet enn Morten Harket er dette uansett en god softrockballade for viderekomne. Han synger den trygt, men dette var ikke hans sterkeste framførelse av låten. Det gjør ingenting.

Norah Benatia - No diggity

Hun var en uanstrengt og nydelig Lauryn Hill i sin Killing Me Softly-versjon sist uke. Måten hun tenker Blackstreets 1996-hit (hun var jaggu meg ikke født da den kom ut) er myk og gatevant. Den harde kjerne vil nok fremdeles synes det blir FOR mykt. Norahs evne til å gjøre dette til noe som framstår så himla henslengt og ENKELT, bør uansett overbevise de få underlige tvilerne der ute¨.

Marius Samuelsen - Hjerteknuser

Kjære Glenn Lyse og Kjartan Salvesen: En idolfinalist fra Rogaland skal selvsagt velge seg en låt av Kaizers Orchestra. «Hjerteknuser» er en låt som riktignok kom ut lenge etter at Glenn Lyse var med. Derimot er den en låt som selv de største Kaizers-haterne innrømmer er lyttbar. Marius gjør den hakket for glatt. Det høres egentlig ut som lillebrorversjonen av noe Mods kunne gjort i sine storhetstid. På slutten tar det seg litt opp, det kommer noe velegnet rasp i vokalen. Men selv om han har fått med interiøret til Ottesen og co, er ikke dette helt overbevisende.

Norah Benatia - Uptown Funk

«Don’t believe me, just watch». Fjorårets største YouTube-låt er så ihjelspilt at dette ikke kan gå feil. Smart i stemmesankingens kyniske navn. Selvsagt leverer Norah denne minst like bra som originalen. Som helhet sammen med «No Diggity» framstår hun noe mindre allsidig enn Marius, men dette er ikke nødvendigvis en allsidighetskonkurranse. Norahs styrke er at hun vet nøyaktig hva og hvordan hun vil ha det. Framføringen minner mest om noe fra The Time sine innskutte leddsetninger i Prince-filmen «Purple Rain». Og det er jo mer enn godt nok.

Marius Samuelsen - «One of These Days»

Han har allerede overbevist oss om at han er en strålende låtskriver. Her er han nedpå og henslengt bak flygelet igjen - der han fungerer absolutt best. En låt om å være til stede for noen – levert som den lovende hiten dette tegner seg opp til å være er. Finalenervene virker å være helt fraværende, siddisen løfter både seg selv, publikum og dommerpanelet uten å virke affektert i det hele tatt. Den slutter LITT brått, men dette er en åpenbar seierslåt.

Norah Benatia - «Stay»

Det virkelige spennende med årets Idolfinale er at dette lille ekstra som skiller kandidatene er nettopp dét: Lite.
Om Marius har den beste finalelåten, så har Norah den beste finaleframføringen. «Stay» har derimot en mindre gjennomtrengningskraft i det enorme ståket av tilsvarende seige, sensuelle chill-spillelister som er der ute. Men - nok en gang – framføringen er perfeksjonert og tilnærmet prikkfritt nedpå. Det virker som om hun ikke har gjort annet hele livet enn å stå på en scene. Et ekstremt klart og skinnende talent. Hvem som egentlig skal gå ut av finalen seirende er mindre åpenbart enn undertegnede hadde trodd i forkant. Faktisk kan jeg vel ikke huske en Idol-finale som har hatt to så sterke og jevne vinnerkandidater, altså med både evne og vilje til å vinne, som årets.

Her kan du lese mer om