EN VANLIG FYR: Mark Knopfler liker seg fremdeles best når han gjør det han kan. Det inkluderer ikke å sitte med armene i kors. Foto: UNIVERSAL

Musikkanmeldelse Mark Knopfler – «Down the Road Wherever»: Bluesautomat

Ikke kødd med Knopfler.

VG:s terninger viser 4 prikker

ALBUM: ROCK
Mark Knopfler
«Down the Road Wherever»
(Universal)

Enkelte forventer at Mark Knopfler snart skal kollapse kreativt. At han skal gi ut et album som fokuserer for mye på bare å gjøre det samme som sist.

Realiteten er en helt annen: Hadde vi alle vært like flinke som denne aspirerende pensjonisten (70 neste år) til ikke å gjøre annet enn det vi kan godt, hadde vi muligens fremdeles vært en nasjon av bønder og fiskere.

Men utrolig dyktige bønder og fiskere.

les også

Mark Knopfler på sporet av fortiden

Pluss content

Han som ofte – og fortjent – kalles verdens beste gitarist, er selvsagt den han alltid har vært, også på sitt niende album på egen hånd.

«Down the Road Wherever» kunne like gjerne vært en stikktittel til britens karriere. En rutinert veibeskrivelse for en rutinert kar som hver dag går på jobb, spiser middag på puben og gir ut et nytt album når det passer.

Det er omtrent tre år siden forrige utgivelse, som kom omtrent tre år etter den før. Musikalsk er det lite nytt. Selv med noen mer enn umotiverte innfall av synth og nær-trommemaskin-opplevelser på blant annet «Good On You Son». Men selv det klarer ikke å ødelegge totalen, som er elegant lavstemt blues. Selvsagt med mer enn et anstrøk av keltisk inspirasjon. Og blant annet en personlig fortelling fra livet som ung i et band som het Dire Straits. Og om å skrive en sang om gangen. Og så en låt som viser seg å handle om en sandwich.

les også

Fem viktige Mark Knopfler-plater

Pluss content

Akkurat «Bacon Roll» er fettglinsende på kanten av idioti, men klarer på et vis å redde seg inn igjen. På rutine.

Vi snakker om en kar som er så stødig at når han i løpet av neste år skal være Hele Norges Mark Knopfler og stille på scenen i tre norske byer, er det sannsynligvis få eller ingen som på forhånd bryr seg om han har noe nytt materiale. Det er ikke sikkert de bryr seg om disse nye låtene heller.

Det bør de absolutt gjøre. Ikke fordi helheten løfter seg mot hans beste stunder, men fordi de fleste låtene på nesten forfriskende kompetent vis løfter seg opp fra et ganske svakt førsteinntrykk.

Det er mange og lange låter. Superversjonen av CD-en stopper på 16. Den ordinære, som undertegnede har fått høre, stopper på 14, og runder likevel 70 minutter. Altfor langt, men dét inkluderer en gitarsolo som faktisk er hele «You’ll Never Walk Alone».

Allerede der går Knopfler altså i en voldsom pluss – ved å gjøre albumet obligatorisk for både Liverpool og Celtic-fans. I tillegg til sine egne.

Luringen.

BESTE LÅT: «Just A Boy Away From Home»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder