AVSLUTTET: Cezinando rundet av Øya i år.
AVSLUTTET: Cezinando rundet av Øya i år. Foto: MATTIS SANDBLAD / VG

Konsertanmeldelse Cezinando, Øyafestivalen: Takknemlig antiklimaks

MUSIKK

Cezinando får mye plass. Men klarer ikke å avslutte Øya skikkelig.

Publisert: Oppdatert: 12.08.18 00:20

Konsertanmeldelse, Øyavfestivalen: Cezinando

Kristoffer Cezinando Karlsen hadde en noe snublende start på festivalsommeren i Bergen. Bergenfest fikk en basstung og forvirret konsert. Og løftet med det lista enda høyere for oppfølgernervene for den grensesprengende konserten Lars Vaular gjennomførte på samme sted i fjor. Og de tilsvarende sterke avslutningene som har vært på Øyafestivalen, spesielt siden de flyttet til Tøyenparken.

Det som er åpenbart er at 23-åringen ikke prøver å kopiere sine forgjengere. Han går ikke høyt ut, for så å gire opp. Han gjør det helt motsatte. Like forsiktig som mange av låtene, som nesten forsvinner når de spilles. Det hadde også Cezinando gjort på denne scenen, om det ikke var for et enormt skråstilt, hvitt kvadrat som han bruker som hovedområde. Musikerne - (Oslo Strings, en blåsergruppe - samt de vanlige) sitter akkurat passe bortgjemt. Hovedpersonen har flagrende gevanter, og proklamerer at dette er den beste dagen i hans liv. «Jeg er så glad. Jeg er så stolt av meg selv.»

Det har han all grunn til.

Aldri har vel Øyafestivalen blitt avsluttet av en artist med så liten fartstid og låtkatalog. Cezinando har riktignok fire album/låtsamlinger liggende. To av disse forholder han seg ikke mer til enn at de eksisterer. Det betyr at han må spille hele 2017-albumet «Noen ganger og andre», nesten hele «Barn av Europa» og den nye singelen «Ingen lager helvete som vi» for å fylle opp de drøye nitti minuttene som en hovedkonsert må ha. Flere av disse krever et helt annet publikum enn en Tøyenpark i avslutningsmodus. «Bilder på veggen jeg aldri ser på» forsvinner for eksempel fullstendig i et bablende mas. Mens han på en nydelig Einar Stray-akkompagnert versjon av «Tommelen på vekta» får mye bedre respons.

Det er fordi det framstår som et konsertoppsett som har veldig lyst til å være fantastisk. Som blir en utfordring når hoveddelen av publikum virker å kun vente på de tre-fire siste låtene. Faktisk er det mye mer folkeuttynnet foran scenen enn det har vært på tidligere kvelder på årets festival. Og enda mer likegyldighet til det som faktisk skjer der oppe.

1 av 3 FLAGRENDE: Cezinando i løse gevanter. MATTIS SANDBLAD / VG

Unge Ferrari får selvsagt være med, og gjør ikke så mye av seg. Chirag får lov til å hjelpe fram «Er dette alt». Og Cezinando er verdens mest sympatiske, mest takknemlige og komplimentrause artist. Spesielt glad for å være tilbake i Oslo. Men helheten som sådan er ikke sterk nok til å bære en hel konsert. Spesielt tydelig i den avsluttende trioen «Vi er perfekt men verden er ikke det», «Håper du har plass» og nevnte «Er dette alt», som føles som en helt annen konsert.

Lyden er flott. Lyset er godt. Gjennomføringen bærer sine stemningsbegrensninger på best mulig vis. For nok en gang å parafrasere hovedpersonen:
Det blir bra nok, men aldri perfekt.

Her kan du lese mer om