FINALE: A-ha avsluttet verdensturneen «Cast in Steel» på Bergenhus festning i Bergen lørdag kveld. Foto: TOR ERIK H. MATHIESEN/VG

Konsertanmeldelse: A-ha

Styrelederens aften

Når oljen tar slutt, skal vi leve av Magne Furuholmen.

4 av 6

A-ha
Koengen, Bergenhus festning
Publikum: ca. 16.000

Ingenting er så vestlandsk som A-ha. De er knappe i målet. De har en tendens til å si at de skal gi seg, og så fortsette like framfust som før. Låtene og spesielt tekstene deres så tungt melankolske og fulle av dårlige værdager at man burde hatt nedbørsmåler på albumene i stedet for terningkast.

Således er det treffende at den eneste norske utendørskonserten på årets avslutningsturné er i Bergen. Spesielt når byen nettopp har gjennomført årets første 18 graders solrike sommerdag.

Harket: A-ha er et avsluttet kapittel

Tørrvittig poengtert av den allestedsværende toastmasteren/programlederen/radioverten for kvelden: Magne Furuholmen: «For our english visitors, this is an ordinary spring day in Bergen».

Vel.

For å ta det viktigste først: Ja, de spilte «Take On Me» til slutt. Nei, Kygo var heldigvis ikke med på det. Ja, de fulgte strengt setlista fra resten av turneen, fra «I’ve Been Losing You» først, til altså Billboards fremdeles eneste norske nummer én.

Les også: Kaos i Buenos Aires da a-ha ankom

Tidvis preget av at Morten Harket ikke lenger er 25 (selv om han hver gang man tror han ikke skal klare tonehøyden eller tonelengden, finter oss ut). Tidvis torpedert av at flere av de «nye» arrangementene ikke fungerer optimalt. Blant annet blir «Swing of Things» sine vareste øyeblikk omgjort til et slags grunnkurs i buekorps.

Men de er så fordømt joviale, disse aldrende popstjernene.

Spesielt Furuholmen.

Styrelederen i Festspillene i Bergen, som han nå også har blitt, styrer (sic) stødig gjennom kvelden: «Velkommen til siste A-ha-konsert... på eh... denne turneen»… vi fortsetter med en ny låt».

La oss glemme de nye låtene.

Her er noen mye sterkere øyeblikk: Kammerkoringen på «Stay On These Roads». Når Anneli Drecker gjør duetten med Harket på «Crying in the Rain» som nydelig vakker, Paal Waaktaar-Savoy bottleneck-planker sin egen albumsolo og hele scenen er drapert i blått. Eller når samme Paal, med lue og levdliv-ansikt gjør vokalen på «Velvet», og gjør den personlig igjen. Mindre buldrete enn Savoy, mer skrukkete enn A-ha.

Dessuten er det ganske så trivelig at Magne Furuholmen følger opp med å synge «Lifelines», selv om den skrangler betraktelig mer - på feil måte. Samma det.

Et av Morten Harkets få mellomstikk må med: «Tusen takk for at dere valgte å komme her i kveld. Selv om mange av dere kanskje bor her.»

Og de spiller altså «Sycamore Leaves». Den sterkeste og sinteste blant gruppas uttalige mordlåter. Det gjør at man fint glemmer at de har sluttet med «Manhattan Skyline».

Og dessuten: En plettfri «The Sun Always Shines on TV». Den mest eksistensielle av norske pop-låter: For hva er best? Refreng? Vers? Soloen som er refrenget? Hvorfor må man velge?

Les også: Publikumsrekord og totalslakt: a-ha på Rock in Rio i 1991.

Dette gjør at vi glemmer «The Living Daylights» bruk av Kygo-synthfløyter som hovedinstrument. At forklaringen på Morten Harkets Clark Kent/lektorbriller er at låttekstene står på egne tekstmonitorer på scenen. At det egentlig er veldig rart at de står her og spiller fremdeles, og at de oppriktig virker som om de har det gøy. Waaktaar-Savoy løper rundt på scenen. Harket slenger jakka. Furuholmen spretter opp og ned, deler publikum inn i grupper, og dirigerer til allsang.

Da er det så gøyalt og dyptgående som slik popmusikk kan bli.

Eller som styreleder Magne Furuholmen oppsummerte:

«Håper dere har hatt det greit så langt.»

TOR MARTIN BØE



Kommersielt samarbeid: Rabattkoder