Konsertanmeldelse: Highasakite

En storm av følelser.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

KONSERT: Highasakite

STED: Øyafestivalen, Oslo

PUBLIKUM: ca. 10.000

AKTUELT ALBUM: «Camp Echo»

VG:s terninger viser 5 prikker

Det er nesten noe Power Rangers-aktig over hvordan fem nerdete (altså, jazzskolerte) musikere slår seg sammen og blir transformert til et popmonster.

Andreplaten deres, «Silent Treatment» (2014) har vanket hele 116 uker på VG-lista. Den har fått selskap av oppfølgeren «Camp Echo» de siste 11 ukene.

Highasakite er dermed et av Norges aller største band. Indie eller ei.

Les også: Highasakite svarer på krass kritikk

Over ti tusen mennesker har gått gjørmete bakker til Amfiet for å se dem avslutte Øyas nest siste dag.

Og de åpner storslagent med «My Name Is Liar», i en trap-aktig livemiks med tyngre bass og dirrende timing. En bevegelse unna den stive elektronikken den innspilte versjonen preges av.

De følger opp med den kantete og voldelige «My Mind Is Bad Neighborhood», en låt som i sin opprinnelige form er Grimes-aktig med sine boblende arper og nikk til 16-biters arcadefunk. Ut fra Amfiet kjemper dog lydene mot hverandre, og blir rotete. Krigersk – på godt og vondt.

Men herfra og ut låter det nesten utelukkende vakkert.

Deres grønne Power Ranger, frontfigur Ingrid Helene Håvik, har en autoritet både i sin strenge timing og formidlingen av sitt underlige tekstunivers.

Og på tross av det introverte låtmaterialet, er det nesten umulig å feste blikket ved noe annet enn de ormete bevegelsene hennes i silhuetten av lyskanonene. Hun hører hjemme på storscenen.

Hennes unike vokal bryter gjennom de mange stereotypiske skandinaviske synthpop-tropene den omringer seg i. Den veksler fra dyp og robotisk til lidenskapelige rop helt uanstrengt.

På «Heavenly Father! viser Håvik virkelig hvor sjelfull hun er kapabel til å være. Ren gospelstemning og en storm av følelser som gjør noe poetisk ut av dagens drittvær.

Det dabber litt av på «The Man On The Ferry» og den gjennomsnittlige synthpopen i «Deep Sea Diver». Dessuten blir ikke «God Don’t Leave Me» like sakral som forventet.

«Golden Ticket» låter derimot langt mer levende live.

Men det er oppgraderingen av det gamle materialet som overrasker mest. For å passe mer til deres nye synthdrakt, er både fantastiske «Leaving No Traces» og «Since Last Wednesday» elektrifisert, og det er her kvintetten virkelig treffer balansen mellom maskineri og menneskelighet.

På tross av det lille dyppet i konsertens siste del, gjør den såre avslutningen med «Lover, Where Do You Live?» at man ikke kan la være å bli rørt i årene.

Og det er først nå som jeg har opplevd dem live at jeg forstår hypen.

SANDEEP SINGH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder