Coldplay: «Mylo Xyloto»

Coldplay: «Mylo Xyloto»

(Parlophone / EMI)

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Chris Martin forsøker iherdig å ta alle låtene sine i nye retninger, men lykkes aldri helt. Prøve Max Martin neste gang, kanskje?

Det synes foreløpig uaktuelt all den tid Coldplay har hentet inn Brian Eno for en smule «enofixication», som de kaller det.

Eno ikler platen det teknologiske denne gangen, selv henter
Chris Martin frem den akustiske gitaren i større grad - «Us
Against The World» er sågar en country-ballade!

Brian Eno, ja. Det er jo også en ikke helt ukjent U2-kolloboratør, et band som Coldplay fremdeles i stigende grad må tåle sammenligningen med. Chris Martin og hans gode gutter kan skrive så gladlynte, optimistiske og svære sanger de bare vil, men de kommer ikke utenom at «anthem»-følelsen som de strever etter på flere steder her er sterkt inspirert av deres irske overordnede.

Til tider er de nesten kopistiske i bruken av enorme, vaiende allsang-knep. Heldigvis er Coldplay flinkere enn U2 til å skjule politiske intensjoner, iallfall på plate.

«Mylo Xyloto» er et løst konsept basert på kjærlighetshistorien mellom ungdommene Mylo og Xyloto i et hardt samfunn der de griper tak i kunsten for å overleve. Direkte rettet mot en voksende generasjon er dette iallfall et sympatisk konsept som understrekes av løfterike toner.

Likevel sliter jeg med å sette disse tonene sammen. For meg
har Coldplay alltid vært en symbiose av geniale pop-øyeblikk og
anonyme transportetapper. Så også her.

Coldplay putter masse godt i gryta, men smaken blir ikke perfekt. Fem plater ut i karrieren burde de ha vært der, med sitt mesterverk, for å forsvare den posisjonen de vitterlig har fått som et av klodens største band.

Jeg bare nevner det - U2s femte plate het «The Joshua Tree».

BESTE LÅT: «Major Minus»

STEIN ØSTBØ

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder