Foto: Matt Sayles / TT NYHETSBYRÅN

Konsertanmeldelse: Bruno Mars - Koengen, Bergen

Verdens dyreste, og litt for lange, skoleforestilling.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

KONSERT: Bruno Mars
STED: Koengen, Bergen
PUBLIKUM: Ca. 23 000 (utsolgt)

Bruno Mars er en kameleon. En tilpasset luring med voldsomt lysshow og Bergens nattligste utekonsert noensinne. Ekstremopplest på populærkulturell historie, med referanser til flere artister enn man egentlig orker å telle. Popmusikkens svar på lotion og fuktighetskrem. Eller Kasper Foss, TV2-komikeren som kommenterer Fotball VM-kamper som parodi på andre kommentatorer. Gjerne i dialog med seg selv.

Forskjellen er at 32-åringen er like deler moro som alvor. Det er mye liv i Mars, bevares. Men det er et ferdigformatert liv, som spenner mellom hyllest og utilslørt kopi, som oftest i dialog med seg selv. Der den ene delen ikke helt skjønner hva den andre vil. Men begge vil gjerne føle noe.

Alt dette vet vi selvsagt fra platene. Det interessante er hvordan det tar seg ut fra en scene. Mars har allerede fått forsinket konsertstart for å få maksimalt ut av norsk sommernatt, og løper ikke på før 23.24.

Langt over leggetid for opptil flere i publikum. Likevel er det fremdeles for lyst til at de første, ganske tunge og mengdemessig fyrverkeriskytsene som spres utover i starten spesielt på «Finesse» (virker litt tafatt nå uten Cardi B.) og «24k Magic».

Den egentlige magien, om man først skal kalle det dét, i Bruno Mars sitt show er de synkroniserte bevegelsene og den ekstrem-koordinerte koreografien. Som omreisende teater har det en slags fortryllende effekt i hvor mye arbeid som er lagt i enkelte låter for å få dem til å skinne. For eksempel hoppekonkurransen på «Perm», der hovedpersonen trekker med seg blåsere og støtte-rappevokalist og beveger seg som snikende surikater fra side til side.

Han klarer å bruke Bergen for alt det er verdt, på de riktige stedene. Til og med på «Calling my lovelies», der telefonsvarerbiten er Mars som hviskende legger igjen «hey baby, i’m in Bergen right now» på den imaginære svareren i stedet for at Halle Berry svarer.

En forferdelig saksofonsolo introduserer «Versace On the Floor». Den knakande god poplåten «Marry You» forsvinner i et overdimensjonert trommesett og noen velvillige blåsere. Og det er et merkelig, nesten fem minutter langt pianointermezzo før han utrolig nok gjør «Grenade» i rødt lys. En låt han ikke har vært innom live på en stund. Det kan man egentlig høre også. Sånn sett et sjarmerende grep i den ferdigtenkte, helstøpte formen dette er satt i.

Bruno Mars er blid, flink og mild som en ektremt velbegavet skoleforestilling. Han er best når han danser. Og spiller gitarsolo. Og synger. Og skaper stemning. Han kan alt. Så lenge han ikke må skape noe av substans. For hadde han bare trukket fram én eneste unik idé fra capsen også, hadde dette vært mer enn bare godt publikumsjåleri.

Grunnet fotoforbud er anmeldelsen illustrert med arkivbilde.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder