ÅTTITALLSRETRO: Karin Park hadde med seg synthgitar på kveldens by:Larm-konsert. Foto: FREDRIK KLINGENBERG/BYLARM

Konsertanmeldelse: Kaldt i parken

Karin Park (34) har en av Norges største hits for øyeblikket. Men den spiller hun ikke.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

KONSERT: Karin Park
STED: Jaeger, by:Larm
PUBLIKUM: ca. 200
AKTUELT ALBUM: «Highwire Poetry»

4 av 6

Øverst på Karin Parks Tumblr-blogg skriver hun «my dream has come true».

Hva hun sikter til? Grand Prix, som hun ble de facto vinner av lørdag for en uke siden, all den tid NRK insisterer på at det er en «låtskriverkonkurranse»?

Nei. Hun refererer til en konsert hun holdt i går, i Istanbul. Hun har lenge drømt om å reise dit, forteller hun.

Siste nytt på hjemmesiden hennes er for øvrig at hun er plukket ut som et av 50 navn å holde øye med i 2013, av det britiske damebladet Glamour Magazine.

Ikke ett ord om Grand Prix der heller.

Så, med tanke på den flengende kritikken hun målbar mot Grand Prix tidligere denne uken, er det lett å tenke at Karin Park har snublet inn i en suksess-situasjon hun ikke er spesielt komfortabel med.

Les også: Margaret Berger uenig med egen låtskriver

Hennes siste to, tidvis veldig gode, plater har på sin side antydet at hun heller ikke har vært så komfortabel med den straighte gitarpopen hun slo gjennom med for ti år siden, til tross for at «Superworldunknown» stadig står igjen som en av de flotteste radioslagerne på norsk jord post-2000.

På et tettpakket Jaeger er det også kun nye-Karin det handler om. Utstyrt med en trommeslager, elektronikk på boks og et lårkort svart kostyme, jobber hun iherdig med iscenesettelsen av seg selv som en svorsk representant for kunstferdig pop med referanser til svenske suksesser som The Knife, Lykke Li og Robyn.

Park lykkes ganske godt med det, slik hun også gjør på plate. Det er ikke helt der oppe med forbildene, men det er hardt, melodiøst og kjølig på tiltalende vis. Hun synger skarpt og konsentrert, med et tydelig velutviklet forhold til mikrofonstativet.

34-åringen har dårlige arbeidskår, dog. Den lille klubben gir henne rikelig taklys, noe hun forståelig nok irriterer seg over.

Måten hun fremstår på gjør det lett å skjønne at hun føler seg mer hjemme på by:Larm enn i Grand Prix.

«Det er bra, men hun mangler hitlåten», sier en forbipasserende markant skikkelse i norsk musikkpresse på nittitallet.

Det stemmer bare delvis - hun har den, men har lånt den bort til sirkusbruk.

THOMAS TALSETH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder